mig så sant, fordi De vilde drepe mig, skal jeg ta livet av Dem eller drive Dem ut av hele verden.» Samtidig rotet hun med hendene gjennem håret sitt, gjorde sig helt ustelt og forvirret, rev i stykker klærne sine, slo barmen sin til blods og skrek så høit hun kunde: «Hjelp, hjelp! Greven av Anvers voldtar mig!» Da greven så hvordan hun bar sig, blev hans angst for hof- fets misunnelse større enn hans tillit til at hans rene samvittighet vilde verge ham. Han ante at prinsessens ondskap vilde vinne større tiltro enn hans uskyldighet. Han reiste sig derfor og flyktet så hurtig han kunde ut av værelset og slottet til sin egen bolig. Uten å betenke sig, løftet han begge barna sine op på hesten, steg selv op og skyndte sig alt han vant til Calais. Imidlertid løp på damens skrik folk til, og da de så henne sånn tilredt, trodde de ikke bare på den grunn hun gav for skrikene sine, men la også til at greven i all denne tid hadde tatt på sig det pene høviske vesenet sitt bare for å nå dette mål. Alle løp så rasende til grevens hus for å ta ham til fange; og da de ikke fant ham, plyndret og ødela de det, til det næsten var jevnet med jor- den. Disse hendinger spurtes snart, forvrengt som i Paris også i hæren, hos kongen og sønnen hans. Fortørnet over en sånn forbrytelse dømte de greven og hans efterkommere til evig land- flyktighet, og lovte ut en stor belønning til enhver som fanget dem, levende eller døde. Greven var meget nedtrykt over at han, skjønt uskyldig, hadde ført skinnet av skyld over sig ved sin flukt. Allikevel minket han ikke på farten, og kom ukjent til Calais med barna sine. Derfra seilte han hurtigst over til England, og tok i vei i fattigslige klær til London. Før han kom til denne byen, instruerte han barna sine nøie, særlig i to punkter. Først at de tålmodig måtte bære de 174