trange kår som skjebnen uten deres skyld hadde styrtet dem i. Dernæst at så sant de hadde livet kjært, måtte de alltid omhygge- lig skjule for alle og enhver hvorfra de kom og hvem de var barn ti. Sønnen het Louis og var ni år; datteren het Violante og var syv år gammel; men enda så unge de var, skjønte de allikevel godt alt faren innprentet dem, sånn det senere viste sig. Til en hjelp mente faren det var best også å forandre navnene til barna; han kalte derfor gutten Pierrot og piken Jeannette. Da de nu var kommet til London i de fattigslige klærne sine, begynte de å gå omkring og be om almisse, sånn som vi hver dag ser de franske tiggerne gjør det. Da hendte det en morgen de kom til en kirke i dette ærendet, at en dame, som var gift med en av marsjalene til kongen av England, fikk se greven og de to barna hans mens de bad om almisse. Damen spurte ham hvor han var fra, og om barna var hans. Han svarte han var fra Picar- die og hadde måttet flykte på grunn av en forbrytelse hans eldste, uverdige sønn hadde begått; de to barna han hadde med sig, var hans egne. Damen hadde et medfølende hjerte; hun så på barna og likte dem godt, for de var vakre og velopdragne og fortrolige. Så sa hun: «Gode venn, har du ikke noe imot å overlate den vesle datteren din til mig, så vil jeg gjerne ta henne med mig. Hun ser godt ut, og vokser hun op til en bra kvinne, så skal jeg når tiden kommer sørge for å få henne anstendig gift» Denne bønnen var svært velkommen for greven; han sa straks ja, lot gråtende damen få pikebarnet og bad henne være god mot henne. Da nu greven hadde fått småjenten sin anbragt i gode hender, besluttet han sig til ikke å være her lenger. Tiggende streifet han gjennem hele øen, og nådde sammen med Pierrot endelig Wales, rent utmattet av de uvante strabasene på denne lange 176