vandringen. Her bodde en annen kongelig marsjal, som holdt stort hus og hadde et tallrikt tjenerskap. Ved hans hoff innfant greven sig ofte for å be sig et måltid til sig og sønnen sin. Nu hadde denne marsjalen en sønn som på guttevis sammen med barna til andre adelsfolk drev på med kroppsøvelser, sprang og løp og sånt. Pierrot gav sig i lag med ham, og 1 alle øvelsene var han enten deres likemann eller endog overmann. Det hendte ikke så sjelden at marsjalen så på disse lekene, og han likte denne gutten så godt at han spurte hvem han var. Det blev svart at han var sønnen til en fattig mann som kom her somme tider for å be om en almisse. Siden lot marsjalen forespørre hos faren om han vilde overlate gutten; dette var just det som denne alltid bad Gud om, og derfor sa han gjerne ja, skjønt det gjorde ham vondt å måtte skille sig av med gutten. Da greven nu visste at sønn og datter var forsørget, vilde han ikke være lenger i England; ved første høve reiste han over til Irland, og der stedde han sig som dreng hos en greve på landet i nærheten av Stanford. Her røktet han alt det yrket som påligger en tjenestedreng eller hestekar; med stort strev og slit var han her i lang tid uten å bli gjenkjent av noen. Imidlertid vokste Violante, som nu het Jeannette, op hos adels- damen i London, og blev skjønnere jo eldre hun blev. Hun var sers godt likt av damen, av mannen hennes, ja av enhver som var i huset, og ellers alle som kjente henne. Det var ingen som ikke måtte innrømme at hennes ferd og høviskhet fortjente den høieste ros og utmerkelse. Damen som hadde mottatt henne fra faren og ikke visste mer om hennes herkomst enn det hun hadde hørt av ham, satte sig nu for å få henne gift som det passet sig for den stand hun trodde piken hørte til. Men Gud føide det 12 I77