jeg godt, at kommer jeg her over en pike jeg liker, så lar jeg kjærligheten til min kone være for det den er, og tar med alt jeg bare kan få.» En annen sa til dette: «Jeg gjør akkurat likeens. For om jeg innbiller mig at min kone ikke søker den slags tids- fordriv, så gjør hun det allikevel; og innbiller jeg mig det ikke, så gjør hun det da også. Altså er det best å gjøre regningen riktig op; som eslet skryter i skogen, svarer det også ifra den.» Den tredje mente også det samme; ja, det så ut til at alle var enige om at konene deres der hjemme neppe lot tiden gå unyttet bort. Bare en eneste, Bernabo Lomellino fra Genua, sa det motsatte; han forsikret at han ved Guds nåde hadde en hustru som besatt alle de dyder som pryder en kvinne, og med få undtagelser også dem som passet for en ridder eller kavalér, og det i en sådan grad som neppe noen annen i hele Italia. For hun var skjønn å se til, ung av år, kraftig og dyktig; det fantes ikke noe kvinne- arbeide, silkesøm eller annet sånt, som hun ikke kunde gjøre bedre enn noen annen. Det fantes heller ikke noen svenn eller tjener, som forstod sig bedre på å betjene et herskapelig taffel, nøiaktig og høvisk; for hun var på alle måter velopdragen, omtenkt og for- standig. Til slutt berømmet han henne også for at hun satt bedre på en hest, holdt falken bedre, leste, skrev, regnet bedre enn om hun hadde vært en kjøpmann. Efter å ha rost henne for disse og mange andre ting, kom han også inn på det som hadde vært emnet for samtalen før, og forsikret med sin ed at det ikke kunde finnes en mer ærbar og kysk kvinne. Derfor, la han til, stolte han også trygt på at om han så var hjemmefra i ti år eller mer, vilde hun ikke innlate sig på å ha noe med en annen mann å gjøre, eller andre sånne historier. 190