Blandt disse kjøpmennene som satt sånn og talte sammen, var det også en ung mann som het Ambrogiuolo fra Piacenza. Da han hørte den rosen Bernabo til slutt kom med over sin kone, satte han i å storle og spurte ham hånende om keiseren kanskje hadde gitt ham denne særretten. Bernabo svarte, temmelig støtt, at Gud, som hadde større makt enn keiseren, hadde unt ham denne nåde. Da sa Ambrogiuolo: «Bernabo, jeg tviler ikke på at du selv tror du sier sannheten. Men det forekommer mig du ikke nøie nok har betraktet livets gang; for hadde du det, så kan jeg ikke tro du er så dimsynt at du ikke har blitt vår mangt og meget som kunde få dig til å tale om sånne ting med mindre skråsikker- het. Jeg vil da tale litt med dig om disse ting, så du ikke skal innbille dig at vi tror våre koner er dårligere eller anderledes beskaffen enn din, om vi talte mer tålsomt om dem enn du om din; men at det bare kommer av at vi kjenner menneskenaturen bedre enn du. Jeg har alltid hørt at mannen er det edleste av alle døde- lige vesener Gud har skapt, og at kvinnen først kommer efter ham. I virkeligheten viser også erfaringen at denne almene mening er sann, og at mannen er fullkommen. Besidder nu mannen en større fullkommenhet enn kvinnen, så må han også eie større støhet og fasthet enn hun; for kvinnene er på alle måter mer omskiftelige, og mange naturlige grunner kan føres frem for det; men dem skal jeg la ligge nu. Eier nu mannen større støhet enn hun og allikevel ikke kan la være å ønske sig hver kvinne som tiltaler ham, for ikke å tale om dem som ber ham være henne til viljes, og er det så at dette ønske får ham til å gjøre alt han kan for å komme til å eie henne, og når dette ikke hender bare én gang om måneden, men tusen ganger hver eneste dag, hvordan kan du så vente av IQI