spurte Ambrogiuolo nøie ut alt mulig om damen, hvad gate hun bodde i og hvordan hennes vaner var. Han fikk høre akkurat det samme som Bernabo hadde sagt om henne, bare i ennu høiere grad. Han skjønte da at tiltaket hans hadde vært forhastet. Allike- vel gjorde han sig kjent med en fattig kone, som pleide å komme ofte i huset til damen og som Bernabos kone syntes godt om. Hun vilde lenge ikke hjelpe ham på noen måte; men endelig gikk hun med på for god betaling å få båret ham i en kiste han stelte til til dette bruk, inn i huset, ja helt inn i soveværelset til damen. Den fattige konen foregav nemlig at hun skulde reise bort noen dager og bad derfor damen om å ta vare på kisten til hun kom igjen. Kisten blev da stående i værelset til natten kom. Da åpnet Ambrogiuolo den, på et tidspunkt da han trodde damen sov, og steg sakte ut i værelset, som var oplyst av en lampe. Han be- traktet nu nøie værelsets form, maleriene som smykte det, og festet det alt godt i minnet sitt. Så nærmet han sig sengen, og da han så damen sov fast sammen med den vesle datteren sin, tok han teppet helt av henne og så at hun var like skjønn naken som påklædd. Dog fant han ikke andre kjennetegn på kroppen hennes som han kunde si til mannen hennes, enn et morsmerke under venstre brystet som det stod noen gullgule små hår omkring. Da han hadde sett dette, dekte han henne sakte til igjen, så stor lyst synet av det skjønne legemet hennes enn vakte i ham til å våge livet og legge sig hos henne. Men da han hadde hørt hvor streng og umulig hun var i sånne historier, vilde han dog ikke ut- sette sig for det. Den største del av natten gjorde han sig det bekvemt i værelset, tok også ut av et skrin en lomme, en prakt- klædning, et par ringer og belter, la det i kisten, krøp så til slutt 194