selv ned i den og låste den igjen som før. Det samme gjentok han næste natten også, uten at damen merket det minste. Tredje dagen kom den fattige konen efter avtale, hentet kisten og bragte den dit hun først hadde tatt den. Ambrogiuolo steg straks ut, betalte konen det han hadde lovt henne, og vendte til- bake til Paris endog før den fastsatte tiden var ute. Her kalte han sammen de kjøpmennene som hadde vært til stede under ordstriden og veddemålet, og erklærte i Bernabos nærvær at han hadde vunnet den summen de hadde veddet om, og utført det han hadde rost sig av å ville gjøre. Til bevis skildret han hvordan værelset så ut og maleriene i det, viste så frem de tingene han hadde tatt med sig, og som han påstod at hun hadde gitt ham. Bernabo innrømte at værelset så ut sånn som han skildret det; han kjente også igjen tingene, at de hadde tilhørt hans kone. Men han mente dog at Ambrogiuolo lett kunde ha fått både be- skrivelsen av værelset og tingene ved å bestikke noen av tjeneste- folkene. Derfor mente han at han ikke var beseiret ved noe av det som var fremført. Ambrogiuolo sa da: «Sannelig, du skulde ha nøid dig med det. Men når du endelig krever jeg skal si ennu mer, så skal jeg gjøre det. Så sier jeg dig da: Madonna Ginevra har under venstre brystet sitt et lite morsmerke; omkring det står en seks gullgule små hår.» Da Bernabo hørte dette, var det som han fikk et knivstikk gjennem hjertet. Den plutselige blekheten i ansiktet hans vidnet tydelig nok at det Ambrogiuolo sa, var sant. Om noen øieblikk sa han: «Mine herrer, det er sant alt Ambrogiuolo har sagt. Så har han da vunnet, og kan når han vil hente betalingen.» 196