Ikke lenge derefter lastet spanjeren skibet med varer og drog til Alexandria. Blandt annet tok han med sig noen sjeldsynte falker, som han gav til sultanen. Sultanen bad ham av den grunn flere ganger til bords med sig. Sicurano var da alltid med og vartet op, og sultanen blev da vår hvor flink han var; han syntes så godt om ham at han bad spanjeren om å få beholde ham; så vondt det enn gjorde ham, kunde spanjeren ikke si nei til det. På kort tid vant Sicurano ved sin gode opførsel sultanens gunst og kjær- lighet ikke mindre enn han før hadde vunnet spanjerens. I tidens løp hendte det at det blev en stor sammenstimling av både kristne og sarasenske kjøpmenn til etslags marked, som på en bestemt årstid blev holdt i Akre. Sultanen, som hadde overhøiheten over Akre, pleide alltid å sende en av sine øverste menn, sammen med flere betjenter og mange væbnede menn, til dette markedet for å verge kjøpmennene og varene deres. Da nu markedstiden atter kom, besluttet han denne gang å sende Sicu- rano, som nu behersket sproget fullkomment, i dette ærend, og sånn blev det også virkelig. Sicurano blev høvedsmann i Akre. Han røktet sitt embede på det beste og mest omhyggelige, og gikk stadig omkring og passet på alt. På denne måten traff han mange kjøpmenn fra Sicilia, Pisa, Genua, Venezia og andre steder i Italia. Han mintes fedrelandet sitt og talte ofte fortrolig med disse kjøpmennene. En gang traff det sig da sånn at han steg inn i boden til en Venezia- kjøpmann; mellem mange andre smykker fikk han her plutselig øie på en lomme og et belte som han forundret kjente igjen som sine. Han skjulte dog sin forundring, og spurte vennlig hvem de tilhørte og om de var til salgs. Ambrogiuolo fra Piacenza var nemlig kommet på et venesiansk skib med mange varer til dette 199