markedet. Da han hørte at høvedsmannen over vakten spurte om hvem disse sakene tilhørte, steg han leende frem og sa: «Herre, disse sakene tilhører mig, og de er ikke til salgs. Synes De om dem, vil jeg dog gjerne gi Dem disse tingene.» Da Sicurano så han smilte, blev han redd for at han kanskje hadde kjent igjen ansiktstrekkene hans; allikevel behersket han sig fullkommen og sa: «Du ler vel fordi en krigsmann som jeg spør på sånn kvinnfolkstas?» «Herre,» sa Ambrogiuolo, eg ler ikke for det, men over den måten jeg fikk tak i disse sakene.» Da sa Sicurano: «Ved himmelen, er det ikke noe usømmelig ved det, så vilde jeg gjerne du fortalte mig den historien.» «Herre,» sa Ambrogiuolo, «de sakene De ser der, og et par andre, gav engang en genueserdame, madonna Ginevra, mig, konen til Bernabo Lomellino, fordi jeg sov hos henne en natt; hun bad mig ta imot dem for kjærlighets skyld. Men jeg måtte le da jeg husket på Bernabos tåpelighet, at han var så dum å vedde med mig om fem tusen gullfloriner mot ett tusen, at jeg ikke skulde få min vilje med konen hans. Hun unte mig imidlertid alt, og jeg vant veddemålet. Bernabo reiste da fra Paris til Genua, og jeg har hørt at han lot henne drepe, enda han heller skulde ha straffet sig selv for tåpeligheten sin enn sin kone, som ikke gjorde annet enn det alle kvinner gjør.» Nu skjønte Sicurano grunnen til Bernabos vrede, og at Ambro- giuolo var den eneste årsak til alle hennes lidelser. Han tenkte på at han ikke skulde slippe fra bedraget sitt uten straff. Derfor lot Sicurano som han moret sig meget over denne historien, og visste å vinne Ambrogiuolos fortrolighet i den grad at han da markedet var slutt, for sin fornøielses skyld fulgte med ham til Alexandria med pikk og pakk. Her innrettet Sicurano en kjøp- 200