i verden i mannsdrakt, siden denne forræderen Ambrogiuolo kastet skjensel over mig med løgn og falskhet, og siden min grusomme og urettferdige mann vilde la en av tjenerne sine drepe mig og kaste mig for ulvene.» Så rev hun sund klærne sine og viste brystet for sultanen og alle de andre, så de kunde se hun var en kvinne. Derefter vendte hun sig til Ambrogiuolo og spurte ham i høieste vrede om han den gang, som han hadde skrytt av, virkelig hadde sovet hos henne. Ambrogiuolo kjente henne nu, og blev så skamfull at han tidde som han var blitt rent stum. Sultanen hadde alltid trodd hun var en mann; ved disse ord og dette syn blev han så full av forundring at han flere ganger ikke trodde hverken sine øine eller ører, men at det alt sammen var en drøm. Men ende- lig la hans forbauselse sig; han så sannheten og hopet de største lovtaler over livsførselen, utholdenheten, de gode seder og dydene til Ginevra, som før var blitt kalt Sicurano. Så lot han hente kvinneklær, og gav henne kvinner til tjenere; unte så Bernabo livet, som han hadde forspilt, siden Ginevra bad ham om det. For da Bernabo kjente henne, kastet han sig gråtende ned for føttene på henne og bad henne om tilgivelse; og så lite han enn hadde fortjent det, unte hun ham den vennlig, bad ham reise sig og omfavnet ham kjærlig som hans hustru. Nu befalte sultanen at de straks skulde ta Ambrogiuolo og føre ham til en høide i byen, binde ham der til en påle, naken i solen, og smøre ham over med honning, og ikke løse ham igjen før benene falt ut av båndene av sig selv. Da sultanens befaling var utført, lot han alt som hadde tilhørt Ambrogiuolo, bli overført til damen som en gave; det viste sig at det ikke blev mindre enn ti tusen dubloner. Derefter stelte han til en storartet fest; der 203