han ivrig å få sig en skjønn og ung kone; han stolte nemlig på den store rikdommen sin. Hadde han imidlertid skjønt sig like godt på å rå sig selv som andre, hadde han nok skydd både skjønnheten og ungdommen. Imidlertid fikk han sitt ønske op- fylt. Hr. Lotto Gualandi gav ham nemlig en av døtrene sine, Bartolomea het hun, til kone. Hun var en av de skjønneste og livligste pikene i Pisa, der dog de fleste er så nydelige og vevre som firben. Dommeren hentet henne hjem med store festlig- heter og holdt et strålende og praktfullt bryllup. Bryllupsnatten forsøkte han også alvorlig å fullføre ekteskapet; men det manglet ikke meget på at han, om ikke sjakk-matt så iallfall blev matt av det, så han om morgenen, så mager og tørr og kraftløs han var, måtte vekke op livet i sig igjen med rødvin og styrkende bakverk. Ved disse nattlige erfaringer lærte hr. dommeren å vurdere kreftene sine riktigere enn han før hadde gjort. Derfor begynte han å lære konen sin en kalender, som nok kunde ha passet for skolebarn. For efter det han lærte, fantes det aldri en dag uten det var flere eller iallfall én høitidelighet, som krevde ærbødighet, og, sånn prekte mannen for konen sin, skilte mann og kone ad, så de av mange tvingende grunner måtte avholde sig fra sånne kjødelige samvær. Til disse høitidelighetene kom så helligaftnene foran apostel- og helgendagene, fredagene, lørdagene, søndagene, som var Herrens dag, hele fastetiden, visse månefaser og en mengde andre særtilfelle, som gjorde at han trodde han måtte ta sig ferie fra sengen til konen, sånn som han ofte brukte de samme påskudd til å feriere i retten. På denne måten gikk det en lang tid, til stor ergrelse for konen, som måtte nøie sig med mindre enn én gang om måneden. Samtidig passet han nøie på at ikke noen annen lærte virkedagene å kjenne, som han hadde lært henne høitidsdagene. 206