Da fikk hr. Ricciardo, en gang da heten var på det verste, lyst til å ta ut på et vakkert landgods han hadde i nærheten av Monte Nero, for å dra frisk luft og kvikke sig op noen dager. Den vakre konen hans måtte følge med; og for å more henne litt, fikk han en dag i stand en fisketur ute på havet. I den ene båten rodde han med fiskerne, i den andre konen med flere andre kvinner. De så på fisket, og så morsomt syntes de det var at de blev lokket flere miglier ut på havet. Mens de sånn betraktet fisket, kom en galei inn fra havet; og den galeien tilhørte Paganino, en berømt sjørøver i den tiden. Da Paganino fikk se båtene, gjorde han jakt på dem; og de kunde ikke flykte hurtig nok, så Paganino nådde den båten som kvinnene var i. Her blev han øieblikkelig vår den vakre damen; og uten å bry sig om noe annet, tok han henne inn på galeien og för avsted med henne, mens hr. Ricciardo stod på stranden og så på. Jeg behøver vel ikke si dere noe om hr. Ricciardo tok sig nær av dette synet, han som var så sjalu at han fryktet enhver lyst. I og utenfor Pisa klaget han over sjørøvernes ryggesløshet; men ikke visste han derfor hvem det var den vakre konen hans hadde falt i hendene på, eller hvor hun var blitt ført. Men Paganino gledet sig riktig over den unge kones skjønnhet, og syntes han var en lykkelig mann som hadde vunnet henne. Han hadde ikke noen kvinne hos sig før, og derfor satte han sig fore at han vilde ha henne hos sig alltid. Så trøstet han henne vennlig da han så hun gråt. Da natten kom, fortsatte han å trøste henne meget eftertrykkelig i gjerning, da ordene om dagen ikke hjalp, og han som ikke hadde noen kalender og forlengst hadde glemt alle høitids- og fastedager, greide snart å trøste henne så godt at før de kom til Monaco, hadde den gode damen glemt både 207