med den skjønne haven, ikke lenger vilde nøies med den lønnen han fikk. Han gjorde derfor op med klosterfuten, og vendte hjem igjen til Lamporecchio. Blandt dem som hilste ham velkommen tilbake, var også en ung kraftig bonde, som så riktig godt ut for en landsbymann å være, og som het Masetto; han spurte hvor han hadde vært så lenge. Den gode mannen, som het Nuto, fortalte ham det. Masetto spurte ham hvad han hadde hatt å gjøre for klosteret. Nuto svarte: «Jeg skulde holde den store, vakre haven i orden, gikk somme tider i skogen og hentet ved, bar vann og gjorde andre sånne småtjenester. Men nonnene gav mig så liten lønn at jeg knapt hadde for skoslitet. Dessuten er de unge alle sammen og bærer sig ad som de hadde djevelen i kroppen; en kunde aldri gjøre noe til pass for dem. Mange ganger kom den ene ned i haven og sa: gjør det! og så kom en annen og sa: gjør nu dette! så kom en tredje og tok grevet ut av hånden på mig og sa: det duger ikke sånn! På denne måten plaget de mig, til jeg blev lei av arbei- det og slett ikke holdt alt dette ut; så gikk jeg min vei fra haven, og nu er jeg her hjemme igjen. Før jeg gikk, bad klosterfuten mig at fant jeg en mann som dugde, skulde jeg sende ham til ham. Det lovte jeg ham da; men han skal få vente lenge før jeg sender noen til ham». Da Masetto hørte Nutos fortelling, fikk han sånn lyst på å komme til nonnene, at han slett ikke kunde holde sig i ro lenger; han kunde godt forstå av det Nuto fortalte, at det nok skulde gå ham efter ønske der. Men han tenkte alt kunde bli ødelagt for ham, dersom han røpet noe for Nuto; derfor sa han: «Du gjorde rett. Hvordan kan en mann komme ut av det med kvinnfolk? Heller vilde jeg tjene hos djevelen selv. Ikke én gang av syv vet de selv hvad de vil.» Siden tenkte Masetto meget på hvordan han skulde ta det for å komme til dem. For arbeidet var han ikke redd, for han 224