forstod sig like godt som noen annen på de yrker som Nuto hadde nevnt; men han var redd for at de ikke vilde ta ham fordi han var så ung og så så godt ut. Mangt för ham gjennem hodet; men til slutt sa han til sig selv: «Klosteret ligger langt herfra, og ikke et menneske der kjenner mig. Later jeg som jeg er stum, tar de mig nok.» Så gikk han da, med øksen på akslen og fattigslige klær, til klosteret, uten å nevne et ord om det til noen. Straks han kom dit, møtte han klosterfuten, og gjorde sig forståelig med tegn og fakter, sånn som døvstumme bruker det, at han skulde ynkes over ham og gi ham mat, så skulde han hugge ved for det. Klosterfuten gav ham villig mat, og så noen kubber til å kløve som Nuto ikke hadde kunnet greie, men som den kraftige Masetto snart karvet sund. Futen tok ham også med sig i skogen og lot ham hugge ved, leide så eslet fremfor ham og gjorde fakter at han skulde bringe veden hjem. Dette greide han også godt ifra sig, og futen hadde ham derfor hos sig i flere dager og lot ham gjøre mange slags arbeider. Det hendte en dag at abbedissen fikk se ham og spurte futen hvem det var. «Madonna,» svarte futen, «det er en stakkars døv- stum som kom her og bad om almisse for et par dager siden. Jeg gav ham det, og har siden latt ham gjøre mangt som just nu skulde gjøres. Hadde han forstått sig på havestell, så tror jeg nok vi vilde bli fornøid med ham, dersom han vilde bli her. Vi er rent oprådd, og han er sterk. Han kan ellers brukes til alt mulig, og vi trengte ikke til å være redde for at han drev noen skjemt med ungmøene Deres.» «Sannelig,» sa abbedissen, «du har rett. Få greie på om han forstår sig på havestell, og gjør han det, få ham så til å bli. Gi ham et par sko og en gammel kappe; få skjegget av ham og gi ham bra å ete.» Futen lovte å gjøre dette. Masetto var ikke langt 15 225