PIE SEN borte; han lot som han uten å ense noe flidde tunet; men han hørte hver stavelse og sa til sig selv: «Gir dere mig bare lov, skal jeg bearbeide haven deres alle steder den har ligget brakk hittil.» Futen spurte så Masetto med fakter, om han vilde bli, og Ma- setto svarte på samme måte at det vilde han gjerne, og at han skulde gjøre det de bad ham om. Futen førte ham da inn i haven og viste ham hvordan han skulde ta fatt her; lot ham så være alene, da han hadde mange andre ting å røkte for klosteret. Dag efter dag arbeidet han i haven, og snart begynte nonnene å plage ham og drive allslags skøi med ham, sa ofte de mest skam- løse ting midt op i ansiktet på ham, for de trodde ikke han for- stod et eneste ord. Abbedissen syntes å tro han var like lam andre steder på kroppen som på tungen, og brydde sig lite eller intet om disse aperiene. Så traff det sig sånn en dag at to unge nonner spaserte i haven og kom forbi Masetto, som hadde lagt sig og hvilte efter arbeidet sitt. De så på ham en stund; men han lot som han sov. «Hør,» sa den ene, som var en nokså dristig en, «visste jeg at en kunde stole på dig, så skulde jeg si dig noe som har kommet for mig hundrer ganger, og som kanskje du også kunde ha gagn av.» «Si det bare trygt,» sa den andre, «jeg skal så visst ikke røpe det for noen.» Da tok den dristige til å tale sånn: «Jeg vet ikke om du noen- gang har tenkt på hvor det kan ha sig at vi blir så strengt voktet på her, og at ingen mann må våge sig inn her, undtagen den gamle futen vår og den døvstumme her. Men jeg har ofte hørt av kvinner som har vært hos oss, at all annen fornøielse bare er lapperi imot den vellyst det er å sove med en mann. Og så har jeg ofte tenkt, at siden vi ikke kan få noen annen til det, vil jeg prøve det med den døvstumme der, og se om det er sant. Ingen i verden passer i 226