grunnen bedre til det heller, for han kan aldri si det til et menne- ske, om han så vilde det. Du ser det er en dum tosk som har vokst fra vettet sitt. Si nu, hvad mener du?» «Skam dig,» sa den andre, «hvad er det for tale du kommer med? Vet du ikke vi har lovt vår jomfrustand til den gode Herre Gud?» «Åjo,» sa hun, «en lover så mangt, en aldri tenker på å holde.» «Du store Gud,» sa venninnen, «enn om vi blev med barn, hvordan skulde det så gå?» «Du tenker straks på ulykken, lenge før den er der,» sa hun. «Er den først der, så er det alltid tid å finne på et godt råd. Det kunde vel enda lage sig så at ikke et menneske fikk vite om det, så lenge vi ikke selv sier noe om det.» Nu fikk hun som hørte på ennu større lyst enn hun som talte, til å prøve hvad mannen er for et dyr. «Nuvel,» sa hun, «hvordan skal vi så bære oss ad?» «Du ser klokken er snart tre,» sa hun; «alle søstrene, undtagen oss, ligger nu sikkert og sover. La oss se OSS omkring om det fins noen annen i haven; og finner vi ikke noen, nuvel, da kan vi jo bare ta ham i hånden og føre ham inn i den løvhytten der. Den ene blir med ham inn, og den andre står skiltvakt. Han er jo så dum at han gjør med oss alt vi bare vil ha ham til.» Masetto hørte hele denne samtalen, og ventet nu bare på at en av dem tok ham i hånden, så skulde han straks være lydig. Nonnene så sig imidlertid vel omkring, og da de hadde overbevist sig om at de ikke kunde sees fra noen kant, nærmet hun som hadde talt først, sig ham, og vekte ham. Masetto reiste sig straks; søsteren tok ham i hånden og leide ham under mange kjælerier fra hennes side og megen tåpelig latter fra hans inn i hytten, og her lot han sig ikke be lenge om å gjøre det hun vilde ha ham til. — Da nonnen hadde nådd sitt ønskemål, var hun ærlig nok til å vike plassen for sin venninne, og Masetto lot som han stadig var 228