Da kongen stod op om morgenen, før slottsportene var åpnet, bød han at hele tjenerflokken skulde stille for ham. Da de nu alle stod der med bart hode fremfor ham, så han efter ham som han hadde merket i håret. Men storparten av dem som stod der, hadde samme klippet i håret alle sammen. Da undret han sig og sa til sig selv: «Han jeg leter efter, står høit i vett om han står lavt i rang.» | Han skjønte han ikke kunde nå sitt mål uten å gjøre stort op- stuss; han vilde ikke vinne en ringe hevn for en stor skam; derfor besluttet han sig til å gi rette vedkommende noen ord å huske på og våre ham, at han visste hvad som hadde hendt. Så sa han til dem alle sammen: «Den som har gjort det, gjør det ikke en gang til; og gå så med Gud.» En annen hadde vel slått hodet av dem alle sammen, eller pint, forhørt og eksaminert dem, og på den måten gjort kjent for alle det en helst skulde gjøre alt mulig for å skjule. Hadde han da også funnet gjerningsmannen og tatt fullstendig hevn over ham, så vilde skammen hans ikke blitt mindre for det, bare økt den ennu mer; dertil hadde han flekket til dronningens ære for alle tider. De som hørte kongens ord, undret sig og drøftet lenge med hverandre hvad han vel hadde ment. Men ingen kunde forstå det, uten den ene som det virkelig gjaldt. Men han var klok nok til aldri å nevne det for et menneske så lenge kongen levde, heller ikke å sette livet på spill med et sånt vågestykke en gang til.