sig til en lang sal som lå over hestestallene; for der sov næsten hele tjenerflokken i en mengde senger. Han var overbevist om at hos dem som hadde gjort det dronningen hadde talt om, kunde puls og hjerte ennu ikke ha kommet til ro efter anstrengelsene. Derfor følte han med hånden på brystet til den ene efter den annen for å prøve hjerteslaget i dem. Men om alle andre sov, så våket han som hadde vært hos dronningen, og han blev skrekkelig redd da han så kongen komme, han skjønte godt hvad han lette efter. Derfor slo hjertet hans ennu mer av redsel enn av anstrengelsene, og han tvilte ikke på at kongen vilde drepe ham på stedet straks han fikk kjenne det. Alle slags planer fløi ham gjennem hodet; men da han så at kongen ikke hadde noe våben med sig, besluttet han sig dog til sist til å late som han sov og vente og se hvad han vilde gjøre med ham. Kongen fant blandt de mange han undersøkte ikke en eneste han kunde tro var gjerningsmannen, før han endelig kom til denne her; men da han kjente hvor voldsomt hjertet slo i ham, sa han til sig selv: «Ahå, her er han» Men da han ikke vilde at noen skulde få greie på hvad han aktet å gjøre med ham, gjorde han ikke noe med ham, annet enn at han klipte av ham noe av håret, som de i den tiden brukte å bære svært langt; på det tenkte han han skulde kjenne ham igjen næste morgen. Derefter gikk han straks tilbake til værelset sitt. | Stallkaren hadde godt kjent hvad kongen gjorde med ham, og han var slu nok til å skjønne hvorfor han var blitt merket sånn. Derfor nølte han ikke et øieblikk med å stå op, gikk sakte fra den ene til den annen av kameratene sine og klipte dem i håret på akkurat samme måten. Uten at noen hadde hørt ham, la han sig til å sove igjen. 235