at jeg har gjort galt. Men når hun er sånn, sverger jeg at De aldri skal høre om disse sakene mer.» De talte ennu meget frem og tilbake. Endelig gav bror Enfoldig vennen beltet og lommen, og lot ham gå efter lange straffeprekener og bønner at han måtte holde op med sånne ting for fremtiden. Adelsmannen gikk, kisteglad over den visshet han hadde fått om damens kjærlighet og over den skjønne gaven. Han stevnte straks til et sted der han kunde gjøre damen kjent med at han hadde fått både det ene og annet. Det var meget kjær- komment for damen; nu tvilte hun ikke på at planene hennes skulde lykkes. Hun ventet nu bare på å bli kvitt mannen sin en tid, så hun helt kunde nå sitt mål. Og litt senere traff det sig så at mannen blev nødt til å reise til Genua i forretninger. Og ikke før hadde han steget til hest og ridd sin vei om morgenen, så gikk damen til den strenge pateren, hulket og bar sig og sa: «Verdige far, nu sier jeg bent ut at jeg ikke kan holde det ut lenger. Men da jeg har lovt Dem ikke å gjøre noe uten å si det til Dem først, så kommer jeg nu for å kreve min rett. Jeg må nu fortelle Dem hvad den gode vennen Deres eller djevelen fra helvete selv har gjort mot mig denne dags morgen før-fromesse. Jeg vet ikke hvad det er for en vond ånd som har sagt ham at min mann reiste til Genua idag tidlig; nok er det, imorges på den tid jeg nevnte kommer han inn i min have og klatrer opefter et tre og like til vinduet 1 sove- rummet mitt, som snur ut mot haven. Han hadde alt fått op vinduet og vilde til å stige inn i kammerset, da jeg våknet og straks sprang ut av sengen. Jeg var på nippet til å skrike, og skreket hadde jeg, dersom han ikke hadde navngitt sig og bedt mig om nåde for Guds og Deres skyld. Og for Deres skyld tidde jeg, 244