over dig, så du lar noen av dine få vite dette; det kunde komme altfor meget ulykke av det. Vær ellers uten frykt for ditt gode navn og rykte, for jeg skal alltid bevidne din uskyld både for Gud og mennesker.» Damen syntes falle litt til ro, og da hun kjente havesyken til både denne munken og alle andre, vendte hun talen inn på noe annet og sa: «Ærverdige herre, i de siste nettene har flere av de avdøde slektningene mine vist sig for mig; de ser ut til å lide store kvaler og krever intet annet enn almisser; særlig er det mor min som ser så bedrøvet og elendig ut at det er en sann jammer. Jeg tror sikkert det gjør henne den bitreste sorg å se denne djevelen friste mig sånn. Derfor vil jeg be Dem lese de firti Gregorius- messer og legge Deres egen forbønn til for hennes sjel, så Gud frir henne ut av skjærsilden.» Og med disse ord trykte hun en gullflorin i hånden på ham. Den ærverdige pateren tok glede- strålende mot den, styrket hennes fromhet med gode ord og mange eksempler, og lot henne gå med sin velsignelse. Da damen hadde gått, sendte presten bud på sin venn, uten å ane at han blev holdt for narr. Da vennen kom og så at munken var så vred, gjettet han straks at han nok fikk høre nytt fra sin dame, og ventet på hvad han vilde si. Munken gjentok det han før hadde sagt og skjente dugelig på ham med mange og harm- fulle ord for det han hadde gjort, efter damens ord å dømme. Adelsmannen skjønte ikke riktig hvor munken vilde hen, og nektet temmelig freidig å ha sendt beltet og lommen. Men pateren sa helt opbragt: «Ditt vonde menneske, hvordan kan du nekte det? Se her da! Med mange tårer har hun selv gitt mig dette, og nu spør jeg dig om du kjenner det.» Adelsmannen lot som han var svært skamfull og sa: «Ja, jeg kjenner disse gavene og bekjenner 243