og sprang så naken som da jeg kom til verden, bort til vinduet og slo det igjen midt i ansiktet på ham. Jeg tror han har gått djevelen i vold, for jeg har ikke hørt mer til ham. Si mig nu selv, er det en anstendig adferd; skal en tåle sånt? Jeg for min part vil ikke finne mig 1 det mer; bare for Deres skyld har jeg rolig sett på så meget.» Da munken hørte dette, blev han rent vill av vrede. Han kunde næsten ikke få frem et ord, spurte bare op igjen og op igjen om det virkelig var denne adelsmannen og ikke en annen. «Nu gud- skjelov,» sa damen, eg kan da kjenne ham ut fra andre. Jeg forsikrer Dem, det var han. Nekter han det, så tro ikke på ham.» «Min datter,» sa munken da, «jeg kan ikke si annet enn det var en grenseløs frekkhet og en avskyelig misgjerning. Du gjorde din plikt da du jagde ham bort. Men jeg vil be dig, siden Gud to ganger har bevart dig for skam når du fulgte mine råd, at du gjør det ennu en gang og ikke sier noe til slektningene dine, men overlater mig å forsøke om jeg ikke kan knekte denne djevelen som det ser ut til har rømt fra helvete, mens jeg trodde det var en helligmann. Lykkes det for mig å få ham bort fra denne dyre- gjerden hans, så er det godt; lykkes det ikke, gir jeg dig det løftet sammen med min velsignelse at jeg ikke skal hindre dig mer å gjøre det du mener er rett.» «Nuvel,» sa damen, «denne gangen skal jeg hverken harmes på Dem eller gjøre Dem imot. Men sørg nu for at han tar sig 1 akt for å plage mig mer; for sannelig, jeg kommer aldri mer til Dem med denne saken.» Og dermed gikk hun sin vei, uten å si et ord mer, som om hun var svært opbragt. Hun var såvidt gått fra kirken, så kom adels- mannen forbi. Munken ropte på ham, tok ham til side og over- 246