fuste ham med de verste grovheter, som en noengang har hørt en mann bli overdengt med; kalte ham skurk og meneder og bedrager større enn noen annen i hele verden. Men adelsmannen hadde alt to ganger erfart hvad skjenneprekene til pateren hadde å bety, og forsøkte derfor med halvdratte svar å stagge ham. «Ver- dige herre,» sa han, «hvad skal denne vreden være for? Hvad dødssynd har jeg da gjort?» «Fy, fy, ditt skamløse ting!» svarte presten; «hør bare hvordan han bærer sig! Taler han ikke som det hadde gått både ett og to år siden, så han slett ikke husker skjen- dighetene og ugjerdene sine mer! Har det gått dig av minne bare siden imorges hvem du har krenket? Nu, hvor var du idag like før det grydde av dag?» «Vet jeg hvor jeg har vært?» svarte adelsmannen; «men De må sannelig ha hatt ilbud.» «Ja visst,» sa munken, «budet kom hurtig nok til mig; men jeg skjønner du tenkte at når mannen ikke var hjemme, så vilde konen ta imot dig med åpne armer. Hoho! den ærekjære og dydige herremannen rangler ute om natten, smyger sig inn i haven, klatrer i trærne. Tror du at du kan beseire denne dames hellighet med din skamløs- het, siden du klatrer op i trærne og inn i værelset hennes om natten? Intet i verden er henne så imot som du, og allikevel prøver du på det op igjen og op igjen. Jeg vil slett ikke snakke om at hun mange ganger tydelig har vist dig sinnelaget sitt, og mine for- maninger har du sannelig tatt til inntekt på sers besynderlig måte. Men nu sier jeg dig at til nu har hun tidd med det like overfor slektningene sine, ikke fordi hun bryr sig om dig, men av hensyn til mig og mine bønner; men nu vil hun ikke tie lenger. Og jeg har gitt henne frihet til å gjøre hvad hun vil, dersom du ennu en gang foretar dig noe som mishager henne. Hvad vil du gjøre, om hun sier det til brødrene sine?» 247