vakker og rød som et vokseple. På grunn av mannens fromhet og kanskje også alderen hans, måtte hun svært ofte holde diét lenger enn hun syntes om. Når hun vilde sove eller ha litt moro med ham, fortalte han henne lidelseshistorien, prekene til broder Anastasius eller Magdalenas anger, eller andre lignende historier. På denne tid kom en munk, don Felice het han, tilbake fra Paris og blev snart kjent med broder Puccio. Don Felice hørte til ordensgeistligheten i San Pancrazio; han var en nokså ung og velvoksen mann, meget klok og lærd. Han kunde løse alle broder Puccios tvil på beste måte, og da han fikk greie på Puccios sinne- lag, lot han som han var meget gudfryktig; derfor begynte broder Puccio å ta ham med sig hjem og gi ham middagsmat eller kvelds- mat når det høvde sånn. For å glede mannen var Puccios kone vennlig mot munken og gjorde gjerne ære på ham. Da han nu i lengre tid hadde gått ut og inn i Puccios hus og sett på det runde, friske ansiktet til konen, gjettet han snart hvad det var for en ting hun særlig måtte lide mangel på; derfor tenkte han det var best han fridde broder Puccio for all sånn møie, og komme henne til hjelp, om det laget sig sånn. Somme tider så han lurt på henne og fikk henne snart til å få samme attråen som han selv hadde. Da han blev det vår, sa han ønsket sitt til henne. Så oplagt til handling han enn fant henne å være, så var det allikevel vanskelig å finne vei og måte til å nå det, for aldri i ver- den vågde hun å komme sammen med munken andre steder enn hjemme hos henne selv. Men der gikk det heller ikke an, fordi broder Puccio aldri reiste bort. Så blev munken meget bedrøvet over dette. Men efter lang tids forløp tenkte han allikevel ut en måte så han fikk more sig med henne, uten å vekke mistanke, og det enda 250