Paris, hun også, for å se igjen Bertrand. Men hun hadde arvet store rikdommer, og derfor la folk meget merke til alt hun fore- tok sig. Så kunde hun ikke komme på noe sømmelig ærend for Paris-reisen. Hun var nu i gifteferdig alder; men hun kunde aldri glemme Bertrand, og viste derfor fra sig flere som slekt- ningene hennes hadde villet hun skulde gifte sig med. Mer og mer glødet kjærligheten til Bertrand i henne for hver dag som gikk. Nu hendte det at hun fikk høre om kongen i Frankrike, at han hadde hatt en svull på brystet, som lægene hadde stelt dårlig med, så kongen fikk en fistel som plaget ham meget og var meget smertefull. De hadde heller ikke kunnet finne en læge som kunde helbrede den, hvor mange de så hadde prøvd; tvert imot syntes alle at ondet bare blev verre. Kongen mistet derfor rent troen på å kunne bli lægt, og vilde ikke ta imot råd eller hjelp av noen. Den unge piken blev meget glad da hun hørte dette; for nu hadde hun da funnet et viktig ærend for en reise til Paris. Dessuten tenkte hun at var denne sykdommen virkelig sånn som hun tenkte sig det, skulde hun nok stelle det sånn at hun fikk Bertrand til mann. Av far sin hadde hun nemlig lært mange lægekunster, og nu laget hun av visse urter et lægemiddel som var riktig godt for den slags sykdom hun tenkte kongen hadde. Så steg hun til hest og drog til Paris. Her var det hennes første ærend å lete op Bertrand, og først da det hadde lyktes for henne, gikk hun til kongen og bad ham vise henne den nåde at hun fikk lov å se på ondet hans. Hun var så ung og skjønn og yndig at kongen ikke fikk sig til å si nei, men viste henne skavanken sin. Straks hun fikk se den, var hun helt viss på at hun skulde greie å læge den. Derfor sa hun: «Herre konge, vil De selv, så håper jeg til Gud at jeg skal befri Dem for denne 34