Min vonde skjebne bittert jeg anklager, som dåret mig så ille å gi mitt ja i mine ungdoms dager for klærs skyld; tvang vil gleden spille ved alt jeg skjønt mig lager; og sladder gir mig skam for minste grille. Å, arge bryllupsgilde! Gid jeg var død og borte før mig din bitre frukt med smerte nærte! Å, kjære venn, som først min elskov vakte, så fred jeg ei kan finne; du som 1 himlen skuer ham oss skapte, å, ynkes over mig, den arme kvinne, som glemmer ei det tapte, som vet at flammen aldri noensinne i mig kan nyfødt skinne, mig atter gjennemgløde; å, fri mig heller ut av livets smerte! Her sluttet Lauretta sangen sin, som gav alle noe å tenke på, men som også blev forstått forskjellig av de forskjellige. En mente den stammet fra ordtaket i Milano: «Bedre en fet gris enn på fager frue vis». Åndre merket en dypere og riktigere fattet mening i den, som det ellers ikke nu var tiden til å tale mer om. På kongens bud blev det nu tendt en mengde voksfakler, og på engen og blom- stervollen blev flere sanger sunget, til stjernene sank som først hadde vært i opgang. Nu først mente kongen det var tid å sove, og bød derfor enhver si godnatt og trekke sig tilbake til sitt værelse. 55