De er gammel nu og greier vanskelig arbeidet. Hvorfor tar De ikke mig med en gang og gjør mig kjent med de gudfryktige vennene? Så kunde jeg, så ofte De vil, gå alene efter det vi trenger, og De kunde være i ro hjemme.» Faren tenkte at sønnen var jo alt voksen og så vant til et Gud velbehagelig liv, at verdens forlok- kelser nok vanskelig vilde dra ham til sig. Derfor sa han til sig selv: «Han har ikke urett.» Så tok han ham da med sig næste gang han gikk. Den unge mannen blev veldig forundret da han fikk se alle palassene, husene, kirkene og alt det andre skjønne som Firenze er fylt med, og som han ikke kunde minnes å ha sett før. Han spurte da faren hvad det het, alt dette. Faren forklarte ham det, og sønnen slo sig tilfreds med det og spurte efter noe annet. Da hendte det at de møtte en flokk skjønne og smykte unge piker, som just vendte hjem fra en høitidsfest. Da den unge ene- boeren fikk se dem, spurte han faren hvad det var for noe. Faren svarte: «Min sønn, slå dine øine ned; for de er av det onde.» «Men hvad kalles de da?» spurte sønnen. Faren vilde ikke vekke lysten og attråen i den unge mannen, derfor kalte han dem ikke med deres rette navn, kvinner, men sa: «Det er gåsunger.» Enda det høres nokså utrolig; men den unge mannen hadde jo aldri sett en kvinne før, derfor svarte han, uten å bry sig om palassene, husene, eslene, pengene og annet han hadde sett: «Far, jeg ber Dem, la mig få en sånn gåsunge!» «For Guds skyld, ti da!» svarte faren. «De er av det onde.» Da spurte sønnen: «Ser da alt som er av det onde, sånn ut?» «Ja,» sa faren. Men sønnen sa igjen: «Jeg vet ikke hvad De sier, og hvorfor just disse er av det onde. Jeg for mitt vedkommende synes jeg aldri har sett noe så skjønt og henrivende. De er jo skjønnere enn de malte englene De så 62