kjærlighet du nærte for mig, så unn mig den siste gunst, om du ikke vilde tåle at jeg stilltiende og skjult levde med min Guis- cardo, at du allikevel lar mitt legeme få hvile sammen med hans, hvor du så har kastet det av.» Fyrsten orket ikke tale for tårer. Men damen følte at hennes siste stund var kommet; så trykte hun ennu en gang det døde hjerte mot brystet og sa: «Lev med Gud; jeg vandrer bort.» Hennes øine slørtes, hennes sans svant, og hun vandret bort fra dette lidelsens liv. Så sørgelig en ende fikk Guiscardos og Ghismondas kjær- lighet. Men Tancredi angret for sent på sin grusomhet, og lot med mange tårer og under alles beklagelse som 1 Salerno var, begge likene begrave med stor ære 1 samme gravsted.