og ropte: «Ta henne nu! Vi gir henne til dig sånn som vi kan, og som din ordholdenhet fortjener det.» Da Gerbino så denne grusomheten deres, lengtet han bare efter å dø. Han brydde sig ikke om piler og stener, men la til skibet og steg op på det, til tross for alle dem som var ombord på det. Som en svolten løve i en flokk ungokser dreper den ene efter den andre og med tenner og klør heller tilfredsstiller sin vrede enn sin svolt, sånn ramte Gerbino med sverdet sitt den ene efter den andre av sarasenene og drepte mange i raseriet sitt. Imidlertid vokste ilden i det brennende skibet, og han lot derfor folkene sine ta alt de vilde fra det til lønn. Så steg han ned fra det, lite glad over den seier han hadde vunnet over fienden. Derefter lot han den skjønne dames lik ta op av havet, gråt lenge over det med strie tårer, og begrov det siden på Ustica, en liten øl næsten midt imot Trapani. Til slutt vendte han så hjem, så bedrøvet som noe menneske kan være. Da kongen i Tunis fikk melding om denne hendingen, sendte han svartklædde sendemenn til kong Guiglielmo og klaget over at hans løfte var blitt så ille holdt. Sendemennene la hele saken frem, og kong Guiglielmo blev meget harm over det. Han så sig ingen utvei til å nekte dem opreisning, og derfor lot han Ger- bino gripe. Ingen av baronene hans søkte med bønner å få ham til å endre sin beslutning; derfor dømte han ham fra livet og lot ham halshugge i sitt eget nærvær. For han vilde heller dø uten sønnesønn enn bli holdt for å være en konge som brøt løftet sitt. Så sørgelig fant altså disse to elskende på få dager en vond død, uten å ha smakt den minste frukt av sin kjærlighet. 108