Hele laget reiste sig nu, og hun gav dem med glede fri helt til spisetid. Noen gikk i haven, for dens skjønnhet kunde en ikke lett bli kei av. Andre gikk til møllene, som var I gang utenfor haven. Den ene gikk hit, den andre dit og fornøide sig slik på forskjellig vis efter ulik smak like til spisetid om kvelden. Da samledes alle som vanlig og spiste med stor hygge og vel betjente attmed den vakre kilden. Da de hadde reist sig fra bordet, tok de til å danse og synge på sin vanlige måte. Mens Filomena førte an i dansen, sa dronningen: «Filostrato, jeg vil ikke vike fra mine forgjengeres sed; likeens som dem vil jeg la en vise bli sunget. Jeg er viss på at visene dine er av samme slaget som historiene dine; men jeg vil at ikke flere dager enn denne skal formørkes av ulykkeshend- inger; derfor ber jeg dig nu synge en vise sånn du liker den best selv.» Filostrato svarte at han var villig til det, og uten å nøle tok han til å synge på følgende måte: Jeg gråtende vil vise hvor det er visst at hjertet sorgtungt slår når kjærligheten troløst sveket står. Å, Amor, da du billedet av henne som gav mig sorgen, festet i mitt hjerte, så nu jeg håpløs klager, da var hun gjæv og god, da var hun fager, da bar jeg lett all møie og all smerte; du lærte mig å kjenne hvor elskov lett kan brenne. Men nu jeg alt ditt huldresvik forstår, og sjelen pines av de friske sår. II