meget i huset hos hr. Lizio og gav sig ofte til nokså lenge der. Men mot ham brukte ikke hr. Lizio og konen hans større forsiktig- het enn om han hadde vært sønnen deres. Men han så godt hvor uvanlig skjønn og tekkelig piken var, og dertil gjetords gjæv i seder og ferd, og giftendes pike på alle vis; så forelsket han sig heftig i henne, men skjulte det på det omhyggeligste. Piken skjønte det nu likevel, og hun forsøkte slett ikke å rømme fra kjærligheten; tvert imot, hun tok til å elske ham, hun også. Og det blev Ric- ciardo svært glad for. Ofte hadde han hatt lyst til å si noen ord til henne, men han følte sig ikke trygg, og tidde. En gang nyttet han likevel høvet, tok mot til sig, og sa: «Caterina, jeg sverger dig til, at du lar mig dø av kjærlighet.» Piken svarte hurtig: «Gud gi, at du ikke snarere dreper mig!» Dette svaret økte meget Ricciardos glede og mot, så han sa til henne: «Det skal ikke stå på mig, at ikke alt skal bli som du vil. Det kommer an på dig nu om det kan finnes en råd til å berge livet for oss begge to.» «Ricciardo,» svarte piken, «du vet hvor nøie de passer på mig; så jeg for min part kan ikke skjønne hvordan du skulde kunne komme til mig. Men kan du tenke ut en måte så det kan skje uten vanære for mig, så bare si det, og jeg er rede til å gjøre det.» Ricciardo hadde alt tenkt på ymse måter, og svarte straks: «Min deilige Caterina, jeg vet bare en eneste måte. Kunde du lage det sånn at du sov, eller iallfall kom ut på den altan som snur ut mot haven til far din, så skulde jeg så sant og visst komme mig op der, så høit det er op til den, bare jeg fikk vite du var der en natt.» Til dette svarte Caterina: «Tror du sikkert du kan komme op der, så tror jeg nok det skal lykkes for mig å få sove ute på den.» Ricciardo mente han skulde nok greie det. Så lurte de sig til å kysse hverandre en eneste gang, og skiltes så. 193