inn; nu blev han næsten rasende og sa: «Hvad skal dette si? Hvem er det som nyser sånn?» Og så reiste han sig fra bordet og skrittet i vei bort til en trapp som stod attmed et rum avdelt med fjeler; de bruker det rummet til å legge allslags saker inn i det, sånn som vi ofte ser det når folk innreder husene sine. Han åpnet en liten dør inn til det rummet; men ikke før hadde han fått op døren før det veltet frem en ulidelig svovellukt fra rummet. Denne lukten hadde vi kjent før også og klagd på den; men da hadde fruen sagt: «Det var sånn at jeg nyss blekte slørene mine med svovel, og siden satte jeg kullpannen jeg strødde svovelet på under trappen, så det lukter røk av den ennu.» Men nu da Ercolano åpnet døren, spredtes røken litt, og da blev han vår den som hadde nyst sånn, og svoveldampen rev i nesen på ham så han drev på å nyse ennu, enda dampen alt hadde kjøvt ham sånn at det ikke hadde vart lenge før han hadde vært ute av stand både til å nyse og gjøre noe annet. Da sa Ercolano: «Nu forstår jeg, kone, hvorfor vi måtte stå så lenge utenfor porten da vi kom hjem, og hvorfor det ikke blev åpnet for oss. Men ikke får jeg en glad stund mer før jeg får betalt dig for denne streken!» Da damen hørte dette og så at uferden hennes var opdaget, rømte hun fra bordet uten å prøve på å undskylde sig, og hvor hun så tok veien, det vet jeg ikke. Ercolano blev ikke vår at hun rømte; han drev på og bad den nysende mannen komme ut; men han vant ikke røre sig av flekken, samme hvad Ercolano sa. Til slutt tok Ercolano ham i foten og drog ham ut; så rente han i vei efter en dolk for å myrde ham. Men jeg var redd for at byvakten skulde blande sig inn 1 det, så jeg reiste mig og hindret ham så han ikke fikk drept ham eller gjort ham noe vondt. Jeg forsvarte ham og ropte så høit at noen granner kom inn og tok og bar ut den unge mannen, 14