Hadde han ikke vært redd følgene for sig selv, hadde han nok lydd sin styrløse vredes bud og gjort det. Nu stagget han denne hugen sin; for nu brant han efter å la den pratesiske loven gjøre det som han selv ikke hadde lov til, å ta livet av konen hans. Han hadde nok vitnemål til å anklage henne for forbrytelsen, og så ventet han ikke på bedre råd, men stevnet henne næste dag for domstolen. Damen var modig og hugfast, som det oftest er tilfelle med dem som luer i sann kjærlighet. Hun besluttet sig fullt og fast til å møte i retten, enda mange av vennene og slektningene hennes rådde henne fra det. Hun vilde heller si sannheten og dø med sjels- styrke, enn feigt flykte og bli dømt til landflyktighet for hun ikke møtte frem, og sånn vise sig uverdig til så edel en elsker som ham hun var blitt favnet av forrige natt. Fulgt av en stor skare kvinner og menn, som alle sammen bad henne nekte alt, kom hun og steg frem for podestaen og spurte ham med uredd blikk og fast stemme hvad det var han vilde henne. Podestaen så på henne og syntes hun var skjønn og edel i sin ferd, og at ordene hennes vitnet om et høisinnet tenkesett. Han tok til å kjenne medlidenhet med henne og var redd for at hun skulde bekjenne noe som tvang ham til å dømme henne til døden, skulde han berge sin egen ære. Likevel kunde han ikke slippe for å spørre henne om det hun var anklaget for; han sa til henne: «Madonna, som De ser står mannen Deres, Rinaldo, her og klager på Dem. Han sier han har grepet Dem i ekteskapsbrudd med en annen mann, og fordrer derfor at jeg, i overensstemmelse med en lov som finnes her, skal straffe Dem med døden. Men dette kan jeg ikke gjøre hvis De ikke selv tilstår det. Akt derfor nøie på hvad De sva- rer, og si mig om det er sant det mannen Deres anklager Dem for.» 49