derfor gikk de hjem igjen og fant damene dansende en ringdans til en vise, som Fiammetta sang. Da dansen var slutt, samtalte de alle sammen om Fruedalen og sa mangt og meget til dens pris. Kongen kalte derfor på hovmesteren og bød ham stelle til senger der, om det var noen som vilde sove eller hvile sig der i middagstiden. Derefter lot han lys, vin og bakverk bære inn. De forfrisket sig først litt, og så bød han at dansen skulde begynne. Da Pamfilo på hans ønske hadde stilt sig op til en dans, vendte kongen sig til Elisa og sa vennlig til henne: «Skjønne jomfru, du har i dag gitt mig kransens ære, la mig derfor i aften unne dig sangens. Syng noe til oss, sånt du selv liker.» Leende svarte Elisa ham at det skulde hun gjerne gjøre. Med deilig stemme sang hun så dette: Å, kunde jeg mig av din snare frie, da, Amor, visst jeg tenker, fikk ingen annen makt i bånd mig smie. Jeg var et barn da først din krig mig lokket; lykksalig fred jeg ventet; ja, jeg, tåpen, gav dig min tillit all, som intet rokket, og kastet fra mig alle mine våpen; for dig, tyrann, jeg dumt holdt døren åpen; og du med fule renker slo mig i lenker, så jeg sårt må kvide. Så bandt du listig mig til denne mannen, som fødtes visst for mig til døds å plage. I tårer lever jeg fra dag til annen; ===