og ikke dumt dig late gå ifra mig. Jeg favner dig så fast; la skjebnen råde! Og ved din munn, den søte, jeg later alle hete ønsker ta mig, og — hysj! — jeg vet ei av mig! Kom snart! — vår elskovs lykkestund er inne! Å, tanken søtt på leppen sang vil drive! Denne sangen fikk hele selskapet til å ane at en ny og søt kjær- lighet hadde fengslet Filomena. Hennes ord syntes å tyde på at hun hadde smakt mer enn bare synet; de andre priste henne bare desto mer lykkelig for det, og misunte henne for det. Men da visen hennes var slutt, husket dronningen på at det næste dag var fredag; derfor vendte hun sig vennlig til dem og sa: «Dere vet, edle damer, og dere, unge menn også, at det i morgen er den dag som er helliget Vårherres lidelse. Dere husker vi feiret den andektig da Neifile var dronning, og utsatte den behagelige samtalen vår. Det samme gjorde vi helgedagsaftenen efterpå. Jeg vil følge det gode foredømet som Neifile gav oss; jeg mener det sømmer sig best for oss at vi i morgen og over- morgen, nu som forrige gang, lar være med denne underhol- dende historiefortellingen, og isteden drar oss til minnes det som skjedde på disse dagene til vår frelse.» Alle sammen likte godt denne fromme talen til dronningen. Med hennes tillatelse gikk de så til hvile; for en god del av natten var alt leden.