han gikk 1 tjeneste hos, noe som ellers er sjelden hos tyskerne. Han var nøie på det med å betale tilbake de pengelån han gjorde; derfor kunde han lett ha funnet kjøpmenn som for en liten vin- ning var villige til å låne ham hvilken pengesum han bare vilde ha. Mens han nu bodde i Milano, fattet han en stor kjærlighet til en særs vakker dame, som het madonna Ambriogia, konen til en rik kjøpmann, Guasparruolo Cagastraccio. Denne kjøpmannen var hans gode venn og kjenning. I stor hemmelighet elsket han henne, uten at mannen hennes eller noen annen blev vår det. Men en dag sendte han et bud til henne og bad henne av godhet unne ham sin gjenkjærlighet, og sa han på sin side var villig til å gjøre alt hun krevde av ham. Efter meget snakk frem og tilbake tok damen endelig det råd at hun var villig til å gå inn på det Gulfardo bad henne om, dersom han gikk inn på to vilkår. Det ene var at han aldri måtte røpe det for noen, og det andre at han, som var en rik mann, skulde gi henne to hundre gullfloriner; for dem hadde hun just bruk for til et eller annet. Så skulde hun siden alltid stå til hans tjeneste. Da Gulfardo sånn fikk se gjerrigheten hennes, blev han svært harm over den lave tenkemåten hos henne som han hadde trodd var en sånn utmerket dame på alle måter. Den glødende kjær- ligheten hans skiftet om næsten til hat, og han bestemte sig til å narre henne. Han svarte derfor at han svært gjerne vilde gjøre både det ene og det andre hun ønskte, når det bare stod i hans makt. Hun kunde bare sende bud og la ham vite når hun vilde han skulde komme til henne. Pengene skulde han ha med til henne, og ingen skulde få vite det minste om det, undtagen en venn han hadde, som han stolte på helt, og som alltid var i lag med ham i alt han tok sig til med. 169 RE