igjen uten kostnad. Han var nokså fultenkt, og kom snart på hvordan han skulde bære sig ad; og det gikk bra. Han sendte nemlig næste dag, som var helgedag, smågutten til en av grannene sine til donna Belcolore og lot ham be henne om han kunde få låne stenmorteren hennes, for Binguccio dal Poggio og Noto Buglietti skulde spise hos ham den morgenen, og han vilde lage til en god saus. Belcolore sendte ham morteren. Da det nærmet sig middag, og han visste Bentivegna del Mazzo og Belcolore satt og spiste, kalte han til sig klerken sin og sa til ham: «Ta den her morteren, bær den tilbake til Belcolore og si: Herren min sier Dem stor takk og ber Dem sende tilbake kappen den vesle gutten la igjen til pant.» Klerken gikk til Belcolore med morteren. Hun satt just og spiste til middag sammen med Bentivegna. Klerken satte fra sig morteren og bar frem hilsenen fra presten. Da Belcolore hørte om kappen, vilde hun svare; men Bentivegna tok i, harm i opsynet: «Jaså, du tar pant av den ærverdige herren? Sant til Gud hadde jeg ikke god lyst til å gi dig en kilevink! Gå og gi ham den tilbake på flekken, og fanden ta dig forresten. Akt dig så du ikke sier nei til noe han ber dig om, hører du, om han så vil ha selve eselet vårt, for ikke å tale om noe annet.» Belcolore mukket, men måtte gå til sengkisten og ta frem kappen. Hun gav den til klerken, og sa: «Hils den ærverdige herren og si ham fra mig: Belcolore gjør et hellig løfte at De aldri mer skal støte saus 1 hennes morter; så stor ære har De min sel ikke gjort henne denne gangen.» Klerken gikk sin vei med kappen og bar frem ærendet sitt. Da sa presten skjemtende: «Si henne når du møter henne, at vil ikke hun låne mig morteren, så låner ikke jeg henne støteren. Den ene æren er den andre verdt!» 178