Calandrino la alt sammen vel på minnet. Han lot som han hadde det travelt med noe annet og sa farvel til Maso. Men da hadde han satt sig fore at den der stenen vilde han lete efter. Men uten Bruno og Buffalmacco fikk vite det, vilde han ikke ta sig til med noe; for dem holdt han nu så meget av. Han gav sig til å lete efter dem, så skulde de på flekken, før noen annen, gå og finne de stenene; hele eftermiddagen drev han på og lette efter vennene sine. Til slutt da niende timen var forbi, husket han at de arbeidet i nonneklosteret 1 Faenza; derfor lot han alt annet være ugjort, og enda varmen var helt trykkende, tok han i vei, mest på sprang, til dem, ropte på dem og sa: «Kamerater, vil dere tro mig, nu kan vi bli de rikeste menn i Firenze! For jeg har hørt av en troverdig kar at det i Mugnone finnes en sten, og den som bærer den på sig, han kan ikke ses av noen andre. Derfor mener jeg at vi på flekken skal gå dit og finne den, før noen andre kommer der. Vær viss, vi skal nok finne den stenen; for jeg kjenner den. Får vi tak i den, hvad annet har vi da å gjøre enn å legge den i lærpungen, gå bort til vekseler-bordene, som dere vet alltid er overfylte med skillinger og gullpenger, og ta så meget vi bare har lyst til? Ingen kan se oss, og så kan vi bli rike i en bråfart, uten å være nødt til å kline til vegger akkurat som snilen.» Da Bruno og Buffalmacco hørte dette, tok de til å le 1 smug og kike på hverandre; men lot ellers som de blev svært forundret og roste Calandrinos plan. Buffalmacco spurte hvad den het den der stenen. Calandrinos hjerne var knadd i hop av grov deig; han hadde alt glemt navnet; derfor svarte han: «Hvad har vi med navnet å gjøre, når vi kjenner til dens egenskaper? Jeg synes vi skulde gi oss i vei og lete efter den uten å dryge lenger.» 184