da han tidde, sa hun: «Å, grusomme mann, var den fordømte natten så hård for dig, var min forbrytelse mot dig så stor at hverken min ungdommelige skjønnhet, mine bitre tårer eller mine ydmyke bønner kan vekke din medynk, så la da hugen din røres og din strenge hårdhet mildnes noe av det at jeg nu nylig satte så stor lit til dig og røpet alle hemmelighetene mine for dig; sånn ryddet jeg jo veien for dig så du kunde nå ditt mål og lære mig å innse uretten min. Hadde jeg ikke betrodd mig til dig, hadde du knapt funnet noen råd til å få hevn på mig, og det ser det jo ut til du har attrådd mer brennende enn noe annet. Å, la din vrede fare, og tilgi mig nu! Vil du tilgi mig og la mig komme ned herfra, så er jeg rede til å si fra mig helt den utro unge man- nen og ta bare dig alene til min elsker og herre, enda du taler ringe om skjønnheten min og viser hvor kortvarig og lite verdt den er. Men hvordan den så er, og hvordan all kvinneskjønnhet enn er, så vet jeg likevel at den i alle fall for én saks skyld bør regnes verdifull, nemlig fordi den er gleden, lysten og nytelsen for alle ungdommelige menn; og du er ikke gammel. Enda du har vært grusom mot mig, kan jeg da ikke tro du vil se mig dø en så vanærende død, som når jeg i fortvilelse kastet mig utfor her fremfor øinene på dig, de øinene som før i tiden fant så meget fortryllende ved mig, dersom du ikke var en løgner alt da, sånn som du nu er. Å, ha medynk med mig for Guds skyld, ha nåde! Solen tar alt til å bli altfor varm. Og som den altfor store kulden plagde mig i natt, så tar nu heten til å bli den verste plage.» Men studenten fant glede i å pine henne med ord; han sa der- for: «Madonna, du gav mig ikke din fortrolighet av kjærlighet til mig, men for å vinne igjen det du hadde tapt, og derfor fortjener det bare enda større straff. Tåpelig er du om du tror denne ut- 227