Piken gikk da op stigen, som bonden på det nærmeste hadde satt i stand igjen. Hun hadde næsten trøstet sig igjen; men da hun kom op på tårntaket og fikk se matmoren sin ligge der naken på stengulvet, mer lik en halvbrent stokk enn et menneskelegeme, avmektig og avskapt, da rev hun sig i ansiktet med neglene og tok til å gråte over henne som hun hadde vært død. Men damen bad henne for Guds skyld tie og hjelpe henne med å få på klærne. Hun fikk nu vite at ingen visste hvor hun hadde vært, uten de som hadde kommet med klærne, og bonden som var her; så blev hun litt roligere i så måte og besvor dem ved Gud at de aldri måtte nevne et ord om dette til noe menneske. , Til slutt tok bonden damen på skulderen, for hun kunde ikke gå selv, og bar henne lykkelig og frelst ned fra tårnet. Men den stakkars piken kom farende så uvarsiktig efter at hun snåvet med foten, falt ned fra stigen og brakk lårbenet. Så tok hun til å ule som en løve av pine. Bonden satte da damen fra sig på en tue og gikk for å se hvad som stod på med piken. Han fant henne med brukket lårben, og så bar han henne bort til damen og satte henne attmed henne på en gressflekk. Så hadde da alle ulykkene nådd toppen; nu da hun som damen hadde ventet sig største hjelpen av, hadde brukket lårbenet. Hun gav sig rent over, og begynte å gråte så ynkelig at bonden ikke kunde trøste henne, men tok til å felle tårer, han også. Solen stod nu lavt, og damen blev redd at natten skulde komme på dem. På hennes bønn gikk da bonden til huset sitt, tok med sig to av brødrene sine og konen sin og kom tilbake med dem. De hadde et bord med sig; på det la de piken og bar henne hjem til sig. Siden styrket de damen med litt friskt vann og gode ord, og bonden tok henne på armene og bar henne til soveværelset 235