Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Norrøn diktning. Ca. 900—1300 - Skaldediktningen
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
SKALDEDIKTNINGEN 21
Gråfelds død sluttet han sig til Håkon Jarl, som var en mann efter hans
sinn. Hans sønn var Hårek fra Tjøtta, efter hvem det også er et par
gode vers.
Øivind har hatt den eiendommelighet som dikter, som samtiden kland-
ret ham for, at han bygget over eller tok sitt utgangspunkt i eldre kvad
for å forsterke eller utdype stemningen. Derfor kalte de ham Skalda-
spiller, den som forderver skaldekunsten. For oss står hensikten og virk-
ningen klar; når anvendelsen er så bevisst og utildekket og skjer i en be-
stemt kunstnerisk hensikt, berører det ikke spørsmålet om mere eller
mindre originalitet. Øivind hører til de fineste og betydeligste skalder,
klar i tanken og uttrykket. Hans mest kjente dikt er Håkonarmål, kvadet
om Håkon den Godes død. Det er i sin form bygget over Firiksmål, men
er dypt personlig i sin smerte over kongens fall. Som i Firiksmål skildres
også her hvordan kongen kommer til Valhall, og det er noe strålende over
billedet av den kampglade konge med gullhjelmen som spøker med sine
menn før kampen. I de praktfulle slutningsvers er strofer fra Håvamål
brukt:
I en sæl stund Ubunden Fe dør,
den fyrste fødtes mot menneskers slekt frender dør,
som fikk slikt et sinn. fenrisulven farer, ødes jord og land;
Hans tid innen i hans fra Håkon för
vil til alle tider øde spor til de gamle guder
i lovord løftes. jevngod konge kommer. har folket trelldom og tvang.
Øivind er den siste store norske skald utenfor kongenes egen rekke.
Av disse har Olav den Hellige vært en betydelig skald. Særlig merkelige
er hans erotiske dikte, — kong Olav var kvinnekjær og visste det og er-
kjente det. Som landflyktig i Gardarrike gjenså han hin Ingegerd, den
norske kongedatter som han hadde elsket så høit og som engang var lovet
ham. Nu var hun russisk fyrstinne. En dag ser kongen henne igjen, til
hest, blek, falmet, trett, og det dikt han da kveder til henne eier en smerte-
full og minnetung stemning.
Men den der som skald og for sitt forhold til skalder er blitt den
mest navnkundige er Harald Hårdråde. Han er en kjenner av kunst og
selv en god utøver av den. Han kan alle skaldekunstens virkemidler, og
slår straks ned der han hører en feil. Han later ikke til å ha vært særlig
dyp og personlig eiendommelig i sin diktning og det er heller ikke det
som optar ham i andres skaldekunst. Det er den formelle sikkerhet det
gjelder om, det at hvert billede smeller sammen som et spennelås, og at
hvert rim er satt inn på akkurat den eneste rette plass. Harald var et
ypperlig hode, klar og skarp, med en sjelden hukommelse, lynende rapp,
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
