Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Norrøn diktning. Ca. 900—1300 - Skaldediktningen
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
22 NORRØN DIKTNING
herskesyk og mektig selvtillitsfull. Ubetinget en begavelse. Men han synes
ikke å ha eid oprinnelighet, ikke tanketung dybde, ikke av den art i alle
fall som skaper en stor dikter. Han har en fin, men formell kritisk sans,
og hans kjærlighet til kunsten var ekte, det var ikke forfengelighet, men
en naturlig trang som fikk ham til å omgi sig med skalder. Han fikk, og
ikke helt med urette, et barskt tilnavn som konge, men over hans dikt-
ning er der noe muntert glansfullt, noe lyst og lett og livfullt som er
sjelden i norrøn diktning. Kvinnekjær var han, i høi grad og uten bekym-
ring, elsket av kvinner, og det tindrer av erotikk i hans verk. Mest kjent
er hans «gamanvisur>.
Er de navnkjente betydelige norske skalder ikke så mange, så er de
islandske desto flere. Man har et levende inntrykk av at hver annen is-
lending kunde lage et dikt om det gjaldt, og de virkelige skalders tall var
overordentlig stort. Det er skaldekunsten som skaper den åpne adgang
for de unge islendinger til de norske kongers hird. Til kongen søker de
alle og møter med et kvad, som gir dem rett til for en tid å bli kongens
hirdmenn. De er urolige hoder disse islandske skalder, tidlig må de ut
å fare, vanskelig har de for å slå sig til ro og en skrekk har de for å
binde sig fast til de hjemlige forhold. De er ubundne og flakkelystne, de
undgår ekteskapet, men det er erotikken som gir deres liv farve. Bare
Egil forener utferdslyst med det å være hjemmekjær. Hisset av trang til
begivenheter, til store hendelser, til eventyr dras de alle til det sterke
og urolige liv ved de norske kongers hird. Det var også konger som en
skald kunde finne sig i å hilse, hedre og tjene. Ypperlige personligheter,
fremragende i alle de idretter som dengang gav en mann glans, storsinnede
og med levende sans for skaldekunsten. Alle utøver de den selv og enkelte
er så fremragende skalder at de torde måle sig med sine gjester og med
rette øve kritikk. Intet under at den måtte lokke de unge begavede islen-
dinger, denne hird hvor skaldene satt på de første plasser. Allerede Harald
Hårfagre omgav sig med skalder og hedret dem. I Egils saga har vi et
billede av hirden: «...Av alle hirdmenn aktet kongen sine skalder høiest;
de satt i det annet høisete. Audun Illskælda var den som satt innerst.
Han var den eldste av dem, og hadde vært skald hos kong Haralds far,
Halvdan Svarte; dernest satt Torbjørn Hornklove og derefter Ølvir Hnufa
og nærmest ham fikk Bård plass.»
En rekke av de islandske skalder — hvorav her bare kan nevnes et
fåtall — har sin egen saga, så deres liv kjennes, og deres verker i alle
fall av omtale. De vers som nevnes i sagaene, er mest lausavisur, bare en
sjelden gang anføres et helt kvad.
Egil Skallagrimsson tilhører en skaldeætt, hans farfar Kveldulf og hans
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
