Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Norrøn diktning. Ca. 900—1300 - Skaldediktningen
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
SKALDEDIKTNINGEN 31
Kong Olavs støtte på valplassen ved Stiklestad. Efter en gammel tegning.
kongen avtvang ham. Av disse kvad er særlig arvedråpaet praktfullt og
allikevel personlig, ensomhetsfølelsen og den dype sorg klinger gjennem
dets billedverden. Det er noe lett og innsmigrende i hans form, han er
elegant og verdenssikker.
I Hallfreds diktning spores tegn på kristendommens innflytelse. Ennu
sterkere merkes overgangen hos to av de mest kjente skalder som var
knyttet til Olav den Hellige, Tormod Kolbrunarskald (997—1030) og Sigvat
Tordsson (995—1044).
Tormod var i sin ungdom vill og uregjerlig. Han hadde inngått fost-
brorskap med den voldsomme og dårlig likte Torgeir Håvarsson, og de to
herjet vidt omkring som slåsskjemper, inntil der kom uvennskap mellem
dem og de skiltes. Tormod fortsatte alene sitt voldsomme og omflakkende
liv, og på et av sine tokter, mens han alt var innviklet i en kjærlighets-
historie, traff han Torbjørg Kolbrun, datteren av en enke ved Isafjorden.
Om henne dikter han et kvad, og hennes mor gav ham til lønn navnet
Kolbrunarskald.
Tormod flakket meget om, men sluttet sig til Olav den Hellige med
stor troskap og hengivenhet. Det ser ut som hans sinn er mildnet og
modnet under kongens innflytelse. Fra kongens saga er han berømt som
den der før slaget på Stiklestad flammet op kjempene ved å fremsi det
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
