Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Norrøn diktning. Ca. 900—1300 - Ættesagaene
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
48 NORRØN DIKTNING
Den samme kritiske omhu som fortellerne viste, øvet også nedskriverne.
Deres navn kjennes ikke. De blev ikke opfattet som diktere, de skrev ned
en muntlig overlevert fortelling som kanskje alt hadde fått sin endelig
faste form av en ypperlig forteller, eller fikk denne form av nedskriveren.
Det er umulig å vite hvem her har ydet det avgjørende, stundom kan
nedskriveren ha vært den samme som i sine muntlige fortellinger gav
sagaen sin form. Nedskriveren har tilhørt den geistlige stand eller fått
en delvis geistlig utdannelse, — det følger av at det i den tid praktisk talt
bare var de geistlige som lærte å skrive. De har alle hatt sagaens munt-
lige klang og form i øret og sett sin opgave å skrive den ned slik de hadde
hørt den fortalt eller selv fortalt den. De innskudd som røber utpreget
skriftlig fremstilling, er få — og da gjerne farvet av den geistlige stands
tenkemåte og slik lettere å skille ut.
I en rekke sagaer er det i årenes løp kommet innskudd og endringer
eller foretatt forkortelser. Stundom er som i Njåls saga flere fortellinger
slått sammen til en. I noen sagaer utgjør enkelte avsnitt eller tilføielser
små selvstendige fortellinger, de såkalte Ppættir (avsnitt).
Når man skal se nærmere på sagaene som kunstverker, må man alltid
ha sig deres tilblivelseshistorie for øiet: den muntlige forteller sitter ansikt
til ansikt med sin tilhørerskare. Noen dvelende kunstnerisk utsmykning
av stilen kan der ikke være tale om, det er der ikke engang tid til, og
tilhørerne vilde ikke opfatte den eller sette pris på den. Det skal fortelles
klart, direkte, fremadskridende og levende. Derav det på engang ensfor-
mige eller rettere enspregede i stilen og det sterke, omsvøpsfri, enkle og
overordentlig levende hvor det gjelder situasjoner og viktige hendelser.
Den karakteristikk som finnes av personene, ligger i selve fortellingen om
dem, i det de sier og handler. All annen og mere direkte karakteristikk
er kort og knapp. Det kan sies om en mann at han er gjerrig, storsinnet,
ødsel, klok eller dum, eller om en kvinne at hun er stolt, ødsel, hård, —
men den dypere karakteristikk gir fortellingens gang, personenes handle-
måte og replikkene. Og sagaen kjenner de fineste overganger, de mange-
artede sinn, de sterkeste motsetninger. Meget lite i den menneskelige natur
er den fremmed. En annen ting er at den stundom savner ord til å for-
klare. lakttagelsen er der, klar og levende, men vil sagaen gjøre nærmere
rede for den, står den fast og henviser til trolldom — akkurat som Edda-
kvadene gjorde det.
Av fortellerens forhold til tilhørerne og til stoffet, følger en viss om-
stendelighet, som dengang har vært naturlig, men som for oss kan virke
hemmende og trettende. Først og fremst selve genealogien. Der skulde
gjøres nøiaktig rede for enhvers slekt. Der satt tilhørere og var langt ute
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
