Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Norrøn diktning. Ca. 900—1300 - Ættesagaene
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
50 NORRØN DIKTNING
«du har et skarpt syn og legger vel merke til folk,» sier han. Men i virke-
ligheten er den hele skildring et virtuosnummer som fortelleren gir til
beste for tilhørerne, et ypperlig vidnesbyrd om hans egen skildrende evne.
Det er klart at fortelleren med hele stuen full av lyttende, tross alle
de detaljer han skulde ha med, måtte søke sterkt og direkte frem til de
avgjørende scener. Han gjør det med ypperlig kunst, med den mest levende
sans for betydningen av den stigende dramatiske spenning. Her har vært
et spill mellem forteller og tilhører som har øket det spenstige i sagaens
fortellemåte, både i godt og ondt. Tilhørerne venter på effekten, og for-
telleren ser og føler at de venter, og har det direkte syn for sig av dens
virkning når den kommer.
Sagaen åpner ikke sin fortelling med å fremstille hovedpersonen, ofte
ikke engang med hans nærmeste slekt, men med en omtale av en av sagaens
viktige bipersoner og hans slektsforhold. Først lengere ute i fortellingen
møter vi hovedpersonens slekt — og at en ny person føres inn i sagaen
markeres alltid tydelig i stilen: «Bjørn het en mann» — da er Bjørn en
mann som tilhørerne ikke har hørt om før. Hovedpersonens ytre skildres
stundom hvor det fortelles om hans ungdom, men ofte og med større virk-
ning først i en senere og betydningsfull situasjon.
Skjønt stilen alltid er rolig og behersket fremadskridende, kan der
komme en veldig underdønning av lidenskap i den. De store sceners beve-
gede dramatiske kraft understrekes av replikkenes ro og tilsynelatende
kulde. Menneskene i sagaen har en farlig tilbøielighet til å understreke
situasjonen med den gode replikk, en eller annen kold vittighet i farens
stund. Stundom kan disse replikker springe vidunderlig levende ut av
situasjonen, og gi den siste blodige strek under menneskeskildringen. Men
stundom er det bare replikk. Det hender, men ikke ofte, at den makt for-
telleren i øieblikket utøver over sine tilhørere, driver ham til effektjageri.
Enkelte ypperlige scener gjentas, og svekkes ved gjentagelsen.
Naturskildringer er det meget lite av i sagaene. Naturbilledene gis i
få ord, der fortelles at det er månelyst, storm, regn, o. lign. Landskapet
tegnes med et par streker eller bare antydes, natursansen var ikke stor.
Enkelte få skildringer kan vise mere naturfølelse. Det er Gunnar av Lidar-
endes berømte replikk: «Fager er lien» o. s. v., som for øvrig ikke bunner
synderlig i natursans, men i en helt annen stemning. Og det er et skjønt
og stille naturbillede i Gisles saga, hvor han og hans trofaste kone går
gjennem den morgenduggede eng.
Replikkene er faste, ofte billedsterke, de har noe av ordsprogets fynd
og kraft, men er allikevel naturlige, hørt og umiddelbart gjengitt. De faller
med livets naturlige tyngde, på en gang dagligdags og betydningsfullt.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
