Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Norrøn diktning. Ca. 900—1300 - Ættesagaene
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
ÆTTESAGAENE 51
Mange av de innskutte løs-vers virker derimot hemmende for fortellingen
og usannsynlig i situasjonen. I den siste kamp, hvor hvert sekund er kost-
bart, med livet i hendene, svarer Gunnar Hallgjerd med et vers. Et slikt
vers og en hel del lignende er sikkert også satt til av en senere tid.
For en nutidsleser har sagaene unektelig svært mange drap. Så ypper-
lige disse kampscener enn er skildret, med hvilken virtuositet enn situasjo-
nene er variert, de virker allikevel trettende ved sin mengde. De er sikkert
ikke overdrevet hverken i tall eller grusomhet. Så rå og ville var men-
neskene — når en ser dem fra den side.
En tung og mørk livsopfatning ligger under sagaenes virkelighetsskild-
ring. Det er ikke de mange drap, ikke voldsom død, som gir sagaen dens
tragiske livsinnhold, men de unge menneskesinn. Gunnar av Lidarendes
livsskjebne er ikke tragisk fordi han dør ung; det gjør også Håkon den
Gode og Olav Trygvesson, men de er begge alt annet enn tragiske skik-
kelser. Det tragiske ved Gunnar er at hans lyse sinn formørkes, at han
ikke får leve sitt liv som han har sinn til, og at hans liv ødelegges av den
kvinne han har elsket. Ikke utenfra i begivenheter, men innenfra kommer
det tragiske i forholdet mellem Kjartan og Gudrun, mellem Kormåk og
Steingerd, konflikten er av sjelelig art, den skapes av deres egne sinn.
Gjemt i deres mørke livsopfatning ligger skjebnetroen — vissheten om at
ingen kan kjempe mot sin skjebne. Denne tro hadde den dypeste og ster-
keste makt i norrøn livsopfatning. Rak og sterk og ubøielig skulde en
holde sig, mens skjebnen drev en frem mot liv eller død; men fly unda
sin skjebne, kjempe imot, sette sinn mot, det var forgjeves. Av denne
urokkelige skjebnetro følger den plastiske ro, den opreiste holdning, det
samlede, det enkle. Men også det mørke, det begrensede, det kortsynte,
savnet av et dypere, rikere, mere vidtfavnende livssyn.
Det mørke livssyn hindret ikke humorens liv i sagaene. Det er ikke
det brede humør eller det runde lune, — det er der mindre av. Det er
sjelden scener med åpen full latter. Det er den lukkede, ofte litt hånske
humor som gjør sig gjeldende. Ikke den humor som hever sig over men-
neskene og befrir. Ofte bare et kvast smil eller et kaldt flir. Dog finnes
der helt komisk opfattede figurer som Bjørn i Mörk i Njåls saga. Han er
med kunstnerisk overlegenhet og glimrende virkning satt inn umiddelbart
efter den tragiske hovedbegivenhet. Bandmannasaga er som helhet ment
som en humoristisk saga, — men av dem med lukket humor. I Hønse-Tores
saga er hovedpersonen skildret med bitende hån og forakt. Sagaene er
ikke bange for å blande komikk og alvor sammen. Sørgmodig, men gitt
med et besk lune, er skildringen av den gamle Egil som stavrer omkring og
er i veien og snubler i sine egne ben, alderdommens melankolske komikk.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
