Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Norrøn diktning. Ca. 900—1300 - Ættesagaene
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
52 NORRØN DIKTNING
Det er i sagaene en utpreget virkelighetssans, ofte en krass realisme.
De åpenbarer en iakttagelsesevne, en klarhet i situasjonsbilledet, en styrke
i tegningen av det enkelte menneske i det enkelte bevegede øieblikk, som
bare de færreste dikterverker eller beretninger fra alle land og fra alle
tider. Virkelighetssansen er urokkelig, mystikk kjennes ikke. Med virke-
lighetssansen henger sammen at fortelleren fullstendig trer tilbake for
fortellingen sélv, ethvert spor av ham slettes ut, hans eget ansikt er ubeve-
gelig, han forklarer ikke, han redegjør ikke, han kommer ikke med gode
randbemerkninger. Vi skal ikke vite hvad han selv føler. Han forteller
hvad han har hørt, han setter sin ære i å være pålitelig og objektiv. Hvad
naturligvis ikke hindrer ham i å ha sympati felles med tilhørerne for visse
personer i sagaen. Men det får alltid den form at sympatien ubetinget
må være på disse menns side — efter alle bra menns utsagn og den mest
objektive bedømmelse. Men derfor er det ikke sikkert at fortellerens dom
alltid var den rette.
Sagafortelleren gjengir hvad han har hørt, en rekke faktiske hendelser
i kjente høvdingers liv. Det hindret ikke at fortellingen fikk et veldig
tilskudd av dikterisk fantasi. Først og fremst naturligvis i formen, i stilen,
i den kunstneriske måte hvorpå hendelsene igjen blev levendegjort og
tydeliggjort for tilhørerne. Virkeligheten gjenopstår i fantasien. Det er
ikke her så særlig stor forskjell på hvordan en saga fortelles og på hvordan
en roman, ny eller gammel, blir til. Sagafortelleren ordner sitt stoff med
den samme art fantasi i sinnet som enhver annen dikter, bygger det op,
grupperer det, reiser det mot de avgjørende begivenheter, slutter av i efter-
tenksom stillhet. Og han forteller om menneskene på samme måte, drar
frem med dikterisk kraft det vesentlige i karakteren, overdriver som alle
diktere kunstnerisk for tegningens tydelighets skyld. Hvor meget sagaens
personer enn tilhørte den historiske virkelighet, det er fortelleren som har
tilhugget dem slik at vi ser dem levende. Og hans fantasi sprenger på,
virker voldsom og lidenskapelig beveget, fordi den ikke kan og ikke skal
løse sig ut i syn, i utbrudd, i lyrikk, men i sannferdig og klar virkelighets-
skildring. Derav sagaens storladne styrke og voldsomme plastiske kraft,
intet flyter ut eller flagrer op, alt fortetter sig i fortelling.
Et uttrykk for fortellerens virksomhet, for hans arbeide med å gi
sagaen liv og farve, er at han inndrar stoff som er selve sagaen uved-
kommende, overnaturlige drag, eventyr, vandresagn. En mengde er stoff
som kleber sig til store hendelser og fortellinger om kjente menns liv.
Men fortelleren grupperer og utnytter dette løse tilheng til utsmykning
av komposisjonen. Jo yngre sagaen er, desto mere broket blir utsmyk-
ningen, og jo mindre fortelleren har holdt hånd over sin fantasi, desto
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
