Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Norrøn diktning. Ca. 900—1300 - Snorre Sturlasson
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
78 NORRØN DIKTNING
men selve inntrykket av mennesket, som svekket viljen i ham. En mann
var ikke for ham venn eller fiende, men en personlighet, som overveldet
ham med inntrykk. Han kunde ha skrevet om dem alle, venn som fiende,
objektivt og forstående, skildret dem slik de var. Men han dudde ikke til
å handle hverken med dem eller mot dem. Råde over dem kunde han slett
ikke, tvert imot, det blev de som gjennem inntrykkene rådde over ham.
Han optok dem i sitt sinn og blev sittende og fikle med inntrykkene av
dem, istedenfor å stille dem der de skulde stå, som venn eller fiende. Når
han da først vilde være høvding. Ja, det synes, som var det motstanderne
og de som stod hans eget natyrell fjernest, som sterkest optok hans fantasi,
og den sympati, som alltid kommer ved å beskjeftige sig med og forstå et
menneske, svekket for ham det nødvendige motsetningsforhold i kampen.
Hans samtid så det nok også, ikke minst hans nøkterne, kloke bror Sigvat,
men forstod det vel slik, at Snorre var altfor lett påvirkelig. Hverken han
eller de andre skjønte at dette var Snorres begavelse, ja det geniale ved
ham, denne forunderlige handlingsvekkende avhengighet av personlighets-
inntrykket. Det som i hans forfatterskap gav storheten, evnen til å gi
billedet og tegne levende mennesker og til å motta så sterke inntrykk at
det blev liv av det, det måtte undergrave viljen til å handle sterkt for eller
mot det enkelte menneske. Han var dårlig skald av samme grunn, han
fant ikke plass til liv og levende mennesker innenfor all verseformlenes
vrimmel. Og for lyrikk, for ren poesi, for fantasidiktning hadde han ingen
evne. Det er ikke noen poetisk opfinnsomhet, som gjør kongesagaene
merkelige, men virkelighetssynet, det sterke, strålende liv i situasjonene og
personlighetene.
Snorre hørte til en ætt som holdt på å arbeide sig op og som var
mere kjent enn den hadde makt. Til hans forfedre hørte hin snedige og
kloke Snorre gode som Eyrbyggjasaga forteller om. Snorres far, Sturla
Tordsson på Hvam kjempet hele sitt liv for å vinne makt på like fot med
de ypperste høvdinger. Men han nådde ikke op. Han var klok og slu,
men hadde en farlig munn, og hans ord var kanskje like meget fryktet
som hans handlinger. På sine gamle dager — han døde 1183 — eglet han
sig inn på presten og høvdingen Pål Salvesson på Reykjaholt, men hadde
liten ære av den strid. Pål fikk støtte av Jon Lofsson på Odde, som var
den tids mektigste mann på Island. For å mildne litt på det nederlag
Sturla led, tilbød Jon sig å fostre Sturlas sønn — en stor heder for Sturla.
Slik kom Snorre Sturlasson 3 år gammel til Jon Lofsson på Odde. Et par
år efter døde faren, og Snorre blev på Odde. Moren, Gudny Bodvarsdatter,
var lite dyktig i all verdslig ferd og ødte snart Snorres arv. Men hun hadde
et sterkt og fantasirikt sinn.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
