Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Norrøn diktning. Ca. 900—1300 - Snorre Sturlasson
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
90 NORRØN DIKTNING
gir en tegning liv. Og intet bidrar slik til den levende tegning som den
mesterlige muntlige replikk.
Snorre bygger på ættesagaene, det er deres stil og fortelleform han
utvikler. Det er den samme knappe og malende form og den samme frem-
gangsmåte. «Halvdan Kvitbein var en mektig konge.» — «Sigurd Hjort
het en konge på Ringerike» — slik markeres avsnittene og stundom slutter
de også som i ættesagaene: «Her ender fortellingen om Tormod.» Og
Snorre søker som fortellerne av ættesagaene å trekke sin personlighet unda,
han skal ikke sees mellem de mennesker han skildrer. Stilen er den enkle,
kraftige, usmykkede, ingen stilistisk ferdighet hindrer fortellingens gang.
Men det er allikevel en endring fra ættesagaens stil. Snorre bygger litterært
på den, den er ført helt over til skriftlig stil. Snorre kan nok ha fortalt
kongesagaene, avsnittsvis, f. eks. for Sturla Sigvatsson, hvorom det for-
telles at han høsten 1230 besøkte farbroren og hørte Snorre fortelle sagaer.
Men det er et skrevet verk, og stilen fra den muntlig fortalte ættesaga har
fått den forskyvning som følger med at den er en skriftlig stil. Setnings-
rytmen er blitt en noe annen, og replikkene mere utformet henimot vel-
talenhet. Sammen hermed henger det, at Snorre, selv om han følger
eksemplet fra ættesagaenes fortellere å holde sig selv tilbake, allikevel
blander sig sterkere inn i fremstillingen enn de gjorde. Han gir mere
direkte karakteristikk, og understreker mere personlig hvor han vil ha
sitt fremhevet. Enkelte taler, særlig hvor det gjelder islandske forhold, er
sterkt formet efter Snorres sinn og syn.
Sagaene er skrevet avsnittsvis, hver kongesaga for sig. Efterhvert er
de sammenarbeidet til et hele. Olav den Helliges saga har utgjort en slik
særlig sagabok og den danner kjernen i hele kongesagaen. Det er rimelig-
vis den som er skrevet først. Det er den ypperste av dem alle og bekrefter
hvad man kan kalle hele verkets idé, å vise Harald-slektens ukrenkelige
rett til den norske kongekrone. Storheten i Olavs saga har grepet Snorre
som ingen annen konges. Han har fullt ut følt den veldige betydning Olavs
gjerning, liv og personlighet hadde hatt ikke alene for ætten, men også
for det hele folk. Kongens personlighet har optatt ham overordentlig, han
har forstått ham, sett ham, følt og forklart ham, uten et øieblikk å svikte
sin opgave, å gi et sannferdig billede av ham. Ypperlig er Olavs vanskelige
og egenartede utvikling gitt, fra den overmodige og hovmodige konge i de
første regjeringsår til det lutrede, prøvede, mildnede og dypt tross-grepne
menneske som går sin skjebne i møte på Stiklestad. I denne karakter-
tegning viser Snorre hele sin genialitet, den ypperste evne han eide, evnen
til helt og fullt å forstå et menneskesinn og en gjerning som var hans eget
og hans egen fjern.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
