Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Norrøn diktning. Ca. 900—1300 - Snorre Sturlasson
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
92 NORRØN DIKTNING
kongemakt i ryggen. Det kom forlik i stand, og Sturla gav op all strid
mot den norske konge. I 1262 avla han eden til kongen, og da han kort
efter kom til Norge, blev han, fredsæl og eftergivende som han var, nær
venn av kongehuset og kong Magnus” tillitsmann, og påtok sig å skrive
kong Håkons historie. Han mere enn bøide sig for forholdene, han tjente
dem og fremmet den norske politikk. Da han kom tilbake fra Norge, var
det som kongens tillitsmann som skulde organisere Islands nye statsliv.
Han hadde med sig forslag til ny lov og fikk det vedtatt og blev Islands
første lagmann. Sturlas siste år var rolige og han døde den 30. juli 1284.
| Sturla er som dikter og historisk skribent Snorres efterfølger, men
han er ikke bare en efterligner, det er et åndelig slektskap. Hans kvad
er som farbrorens ikke dikterverker, men sinnrik ordkunst, et vidnesbyrd
om metrisk ferdighet, men de er wupoetiske, ennu mere upoetiske enn
Snorres. Åv et arvedråpa, Porgilsdråpa, er få vers kjent. Derimot er
flere kvad til eller om kong Håkon bevart, dels fullstendig, dels i brudd-
stykker. Av hans mange kvad til Magnus Lagabøter er der omtrent
intet tilbake.
Men det er med ham som med Snorre, det er som historiker han
har sin store betydning, og hans hovedverker er her «Sturlungasagaen»,
eller rettere, en del av dette verk, og hans sagaer om Håkon Håkonsson og
Magnus Lagabøter.
Sturlungasagaen er et veldig, innviklet og sammenrotet verk, et sam-
lingsarbeide svært å bringe rede i og bestemme forfatterskapet til. Selve
samlingsarbeidet, en dårlig og lite oversiktlig bearbeidelse, er ikke Sturlas
verk. Samleren har tvert imot mishandlet også den del som skyldes Sturla
— nemlig skildringen av Sturlungene og Islands historie fra ca. 1180 til
1262. Sturla har selv sikkert vært innpå tanken om et stort oversikts-
arbeide, det fremgår av hans bearbeidelse av Landnåmaboken og Kristni-
sagaen, som med tilslutning av den del han selv vilde skrive, skulde danne
en sammenhengende Islands historie.
Sturlas andel av «Sturlungasagaen» omfatter fortellingen om Snorre
og broren Sigvat og dennes sønner. Fremstillingen er nøiaktig og detalj-
rik og sikkert historisk underbygget. Den er skrevet med en forbløffende
objektivitet når en tenker på hvor nær han stod hovedpersonen, med en
merkelig ro og saklighet i all vurdering. Til en viss grad kan vel dette for-
klares derved at begivenhetene til syvende og sist hadde båret Sturla frem
til makten, — det hadde vel vært vanskeligere, selv for Sturlas sinn, å forbli
objektiv om han hadde sittet som en slagen mann. Men beundringsverdig
er det i alle fall. Det er en utpreget rettskaffen historieskrivning. Og dens
stil eier en klar myndighet, en enkelhet og fasthet i uttrykket, som gjør
den fremragende.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
