Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Norrøn diktning. Ca. 900—1300 - Oversettelseslitteraturen
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
OVERSETTELSESLITTERATUREN 101
Syden, fra Tyskland og Frankrike og England, riddertidens og korstogenes
sagn, plukket alle steder i Europas vandreår. Det er sagnene om Karl
den Store, om Roland, Artussagnene, sagnet om Flores og Blanchefleur.
Tidens ridderstemning fyller dem, dens dyrkelse av den skjønne dame
og av den på en gang svermeriske, høist jordiske og helst ulovlige kjær-
lighet. Erotisk svermeri og religiøs mystikk blander sig sammen i dem.
Bak denne stemning, det slør av poesi, kjenner man tidens sanne ansikt,
vilt og blodig, herjet av overtro, spent av ufred. Ridderlighetens dekke
var tynt og brast lett i utbrudd av ubendig råhet, av troløshet, av grum-
het. Men disse ville drag lot sig godt forene med den religiøse mystiske
trang og den poetiske dyrken av den skjønne dame, en poesi full av liden-
skap, men ikke fri for frivolitet.
Det er først og fremst erotikk som er disse sagn og fortellingers emne,
og dernest riddernes kamper innbyrdes og mot overnaturlige vesener. Den
erotiske skildring er åpen og utilhyllet, sanselig farverik, uendelig fjern
fra ættesagaenes fortellemåte. Den mest kjente dikter i tiden er Chrestien
de Troyes, som levde i siste halvdel av det 12. århundre. Hans emner er
hentet fra Årtussagnet og hans helter er Erec og dennes utkårede Enite,
Iwein, Parceval o. fl.
Denne diktning nådde Norge i en tid da kongemakten var i sin største
glans, og dens anseelse nådde lengere ut i Europa enn noensinne før. — En
omdannelse av hirdlivet og de sosiale forhold i de høiere klasser fant sted
i denne tid. Hirdmennene blev riddere, hertuger. Men den oversatte dikt-
ning var og blev allikevel fjern og fremmedartet, det var ikke underlig at
den ikke skapte en tilsvarende nasjonal diktning — selv om evnen ikke
hadde vært forbrukt. Selv i denne tid var det norske samfund et bonde-
samfund, riddertiden nådde det aldri. Tross alle forsøk, all navnebytting,
all tilstasing — selv hirden var og blev en hird av bønder. De gamle slekter
var tynnet sterkt ut, nye var kommet til, men stormennene, både de av
gammel ætt og de nye, var storbønder. De som levde hele sitt liv ved
hirden, som kongens faste statsmenn og hjelpere, var allikevel så få.
En rekke av tidens oversettelser kjennes: Den store Tristramssaga, over-
satt på Håkon Håkonssons befaling, Elis saga ok Rösamundu, Ivens saga,
Artuskappa av Artuseyklusen, Erexaga og Parcevalssaga, Beverssaga, FIö-
res saga ok Blankeflur, og den store saga om Karl den Store, Karlemagnus
saga ok kappa hans.
For sig selv står den såkalte Strengeleikar eller Ljödabök, en overset-
telse til prosa av en samling små sanger eller viser, i oversettelsen knyttet
slik sammen at det til slutt blev en hel liten saga av det. Det var over-
settelse av de bretonske sanger, lais, som tillegges Marie de France, som
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
